Ayatolla Khomeini taler i Teheran i august 1980, halvannet år etter den islamske revolusjonen i Iran. Mindre enn ni år senere utvidet han islamsk jurisdiksjon til hele verden. Foto: AP / NTB.

Rekken av personer i Vest-Europa som er blitt drept eller havnet i livsfare på grunn av åpen ringeakt for islam, er så lang at det er vanskelig å holde oversikten.

I skrivende stund vet vi riktignok ikke stort om de pågrepne som mistenkes for mordet på Salwan Momika i Sverige, men det er rimelig å anta at det ble utført som straff for koranbrenninger der til lands.

De fleste som husker ayatolla Khomeinis fatwa i 1989, der Irans leder oppfordret til å drepe den britiske forfatteren Salman Rushdie for blasfemi mot islam i romanen «De sataniske vers» året i forveien, kjente trolig en viss uhygge da det skjedde. Fatwaen omfattet også oversettere og forleggere, og gjaldt over hele verden. Rushdies japanske oversetter ble drept, den italienske ble skadet i et angrep – og det samme ble hans norske forlegger William Nygaard.

Men de aller færreste hadde nok evnen til å se at den voldelige intoleransen blant muslimer mot krenkelser av islam, selv i romanform, skulle komme til å svekke ytringsfriheten og kaste en totalitær skygge over nær sagt hele Vest-Europa noen tiår senere.

2. november 2004 ble den nederlandske filmregissøren Theo van Gogh skutt og drept av den marokkanske islamisten Mohammed Bouyeri. Denne var opprørt over van Goghs film «Submission», som kritiserer islams behandling av kvinner. Ayaan Hirsi Ali, som hadde skrevet manuset til filmen, ble også truet på livet – hun flyttet senere til USA.

Mange fikk seg en alvorlig vekker under karikaturkrisen i 2005–2006, da danske Jyllands-Postens og norske Magazinets offentliggjøring av tolv Muhammed-karikaturer utløste en reaksjon der masser av muslimer i hele det utvidede Midtøsten, Vest-Europa inkludert, i etterhvert nokså kjent stil gikk bananas med vold og skadeverk, også mot en norsk ambassade. Vår egen regjering la skylden på Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk.

Muhammed-karikaturer var også bakteppet for massakren i redaksjonslokalene til det franske satiriske tidsskriftet Charlie Hebdo i Paris i 2015.

I 2020 skar den tsjetsjenske terroristen Abdoullakh Anzorov hodet av den franske læreren Samuel Paty utenfor Paris etter at han hadde vist frem Charlie Hebdos karikaturer mens han underviste om ytringsfrihet. Muslimer tok ikke unisont avstand fra Anzorov – langt i fra: Mange anså ham som en helt, og flere truet med å gjenta hans ugjerning på andre.

Tidligere samme år hadde Mila, en 16 år gammel fransk jente, skrevet i sosiale medier at islam er noe dritt. Den unge jenta måtte gå under jorden etter et skred av dødstrusler.

I Frankrike er det en hel sosiologisk klasse som lever på rømmen fra islam. Skribenten og filosofilæreren Robert Redeker måtte allerede i 2006 gå under jorden etter reaksjoner på en artikkel i Le Figaro, der han hadde skrevet at Muhammed slik han fremstår i Koranen er en polygam, hjerteløs morder og en hatets mester (og Jesus en kjærlighetens).

I Nederland har Geert Wilders, lederen for landets største parti, i mange år levd under politibeskyttelse fordi han forakter islam. I 2009 ble han nektet innreise til Storbritannia, der han hadde tenkt å vise sin film «Fitna», som advarer mot islams vold.

Salwan Momika føyer seg altså inn i en lang rekke av personer, mye lengre enn den over, som har mistet livet eller friheten på grunn av frimodige ytringer om islam i vårt hjørne av verden. Blant dem var også Lars Vilks og Kurt Westergaard – og er Lars Hedegaard. Hege Storhaug lever på hemmelig adresse.

Effekten av alt dette er at folk flest i Vest-Europa vokter seg vel for ikke å tale ille om islam, og i særdeleshet ikke om Muhammed eller Koranen.

Det betyr litt brutalt sagt at du lever under islams lov.

Loven i et land er den som besitter makten – i siste instans også i form av vold – til å håndheve sine bestemmelser. I demokratiske land er det myndighetene som gjør slikt: den lovgivende, utøvende og dømmende makt.

Dessverre er ikke lenger våre myndigheter i stand til å forsvare ytringsfriheten når det gjelder islam. I stedet er det islams eget voldsapparat som håndhever forbudet mot å krenke Muhammed og Koranen hjemme hos oss.

Dette voldsapparatet finnes i Vest-Europa fordi vår del av verden har tillatt en massiv innvandring av muslimer, og fordi det blant muslimer er en betydelig andel som er rede til å forsvare islams «ære» med vold, og dessuten setter islams lover høyere enn vertslandets.

Når det kommer til islam, er det altså denne muslimske femtekolonnen som bestemmer hvilke regler som gjelder. Deres respekt for våre regler er lik null. Vår humane rettsstat er helt uegnet til å disiplinere dem – den er bare egnet til å la seg utnytte av dem.

«Our constitution was made only for a moral and religious people. It is wholly inadequate to the government of any other», sa John Adams, en av de amerikanske grunnlovsfedrene. Sånn er det med Norges lover også. Det kan diskuteres om islam er religiøst; sikkert er det at islam er totalt amoralsk.

For Danmarks vedkommende er innflytelsen fra fienden så stor at landets egen lovgivende forsamling i et anfall av rekordartet landssvik vedtok et forbud mot å brenne Koranen, som den danske aktivisten og politikeren Rasmus Paludan har gjort flere ganger. Mindre enn tjue år etter at regjeringen stod opp for friheten under karikaturkrisen, gjorde Folketinget islams tabuer offisielt til Danmarks.

At islams frontsoldater har denne makten over våre samfunn, er uakseptabelt. Om friheten skal gjenopprettes, er det ingen vei utenom å kaste disse voldsparate muslimene ut av våre land. Det første man kunne gjøre, var for sikkerhets skyld å stanse all innvandring fra muslimske land.

Vi er langt fra dette nå. Norges regjering løper i stedet islams ærend med sin handlingsplan mot «muslimfiendtlighet», og det svenske rettsapparatet behandlet Momika som en forbryter.

Det er derfor den åndelige krigen som må tas først: Våre land må erkjenne at islam er et onde som bør bekjempes, i likhet med andre totalitære ideologier, som for eksempel nazismen.

60 prosent av nordmenn mener at islam er uforenlig med norske verdier, så erkjennelsen burde ikke være så langt unna.

Men det er på tide at de som mener det, begynner å si det høyt. De vil ikke få noen hjelp av regjeringen, kirken, kongehuset, forsvaret eller andre deler av Over-Norge – de må gjøre det selv hvis de vil beholde landet sitt.

Folk må innse at Israel er oss, og at Hamas er kommet innenfor porten.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag!