Utsalget av landet ditt og livs­kvaliteten din skjer fra denne skurke­hulen sentralt i Oslo. Foto: Ørn E. Borgen / NTB.

«Politikerforakt» var for noen år siden et utenkelig ord. Politikere var en stand som krevde, og fikk, respekt. Det er også grunn til å hevde at de fortjente respekten. Politikere har tradisjonelt, langt på vei, tjent folket. De har forstått sitt oppdrag. Gjennom hele historien har de tatt upopulære valg, men mange av valgene har likevel vist seg å tjene land og folk på sikt. Man kan si at politikere styrte med hjerte og visdom, og visste at det av og til innebar å kollidere med folkeviljen. I retrospekt har folket innsett visdommen, og disse politikerne har gått ærefullt inn i historien.

Den systematiske motarbeidelsen av folke­viljen som vi ser i dagens politikere, er imidlertid på et helt annet nivå. Det er tydelig at politikerne i dag har andre herrer enn det norske folk; først og fremst personlig ideologi og over­nasjonale organisasjoner. Førstnevnte betyr at politikerne tar beslutninger basert på egne over­bevisninger og egen vinning, og ikke for folkets beste. Folket får tildelt noen smuler, for å holde dem i sjakk. Men de blir fratatt rettig­heter og kjøpe­kraft i store jafs. Så store at innbyggerne merker et fall i leve­standard hvert år.

Sistnevnte betyr at politikerne binder seg til masten. De tilslutter seg inter­nasjonale avtaler som folket aldri har bedt om. Senere, når avtalene viser sin sanne effekt og de ansvarlige politikerne får kritikk, gjemmer de seg bak de samme avtalene som de selv eller deres forgjengere har inngått. «Vi kan ikke gjøre noe, vi er forpliktet.»

I dag styrer ikke politikerne landet med handlinger, men med retorikk. De har lært seg å gaslighte folket. De har en måte å sno seg rundt problemer på, med ord. Problemene blir ikke løst, men politikerne kjøper seg tid ved å berolige folk med ord. Et grelt eksempel er stats­minister Jonas Gahr Støre, som hvert år forteller at nå skal nordmenn få bedre råd. Like ofte gjentar han at regjeringen hele tiden jobber for dette.

Men de som følger med på (mangelen på) handling og de politiske vedtakene som gjøres, ser jo at dette ikke stemmer. Tvert imot vedtas det stadig nye tiltak som fordyrer tilværelsen for den jevne borger. Nå er det fjerde energi­markeds­pakke det står om. Pakken vil påføre norske innbyggere enorme kostnader. Jonas Gahr Støre står igjen i front, med flertallet av Stortinget bak seg. Vi ser også hvem Støre og andre samfunns­topper hele tiden løper til; Ursula von der Leyen og Klaus Schwab. Den første drømmer om et verdens­politi, den siste om verdens­herre­dømme. Det er hos disse – blant mange andre – Støre, Erna Solberg og DNB-sjef Kjersti Braathen henter sin motivasjon og inspirasjon.

De store problemene som faktisk opptar folk, som strøm­saken og innvandring, blir på arrogant vis ignorert og forbigått. Støre har uttalt at han ikke vil være stats­minister i et land som nekter å tømme sine vann­magasiner for Tyskland. Den samme mannen åpnet ukritisk dørene for ukrainere, slik at ukrainere i dag utgjør to prosent av den norske befolkningen. Vel, folket har begynt å svare. De ønsker ikke en stats­minister som ikke jobber for folket. Men oppvåkningen går sakte og synes å ha stagnert. Ap har hatt mellom 15 og 20 prosent oppslutning de tre siste årene. Fallet synes dessverre å ha stanset. En av årsakene kan være at partiet har kjøpt seg en ny velger­gruppe: muslimene. Regjeringens handlings­plan mot muslimhets kan ikke tolkes som annet enn kjøp av stemmer fra nye velgere. Det er ingen grunn til at muslimer trenger vern mot hets mer enn andre grupper.

Politikere i dag fortjener ikke lenger den respekten som deres forgjengere nøt. Dagens politikere besudler seg selv og sitt eget yrke. De er korrupte og uhederlige. Alle sakene om pendler­boliger og annet juks viser dette. Jeg tror at det kun er toppen av isfjellet vi ser.

De holder folket for narr, og de hetser dem som er uenige med dem. Det er all grunn til å tro at politikernes kamp mot ytrings­frihet egentlig er et forsøk på å redde sitt eget skinn. Det vet at de fører folk bak lyset. De ønsker ikke at deres kriminelle adferd (hva skal man ellers kalle skatte­svindel, juks og avståelse av suverenitet til andre land?) eller sanne politiske agenda skal berøres av mediene og i de åpne kommentar­feltene. De har sågar avskaffet loven som hindret dem i å lyve.

Men folket har fortsatt makt. Den ender i stemme­urnene. Men den starter ikke der. Den starter med vår indre retorikk.

Mitt daglige arbeid er å hjelpe folk som er ofre for anti­sosiale mennesker, eller dem vi på folkemunne kaller psykopater, narsissister og «giftige». Jeg skriver blogg, jeg skriver bøker, jeg holder foredrag og har konsultasjoner. Den største utfordringen jeg støter på i det personlige arbeidet med ofrene, er at de ofte føler en overdrevet respekt for mishandleren, sågar kjærlighet.

En viktig del av arbeidet blir derfor å kutte tilknytningen og omgjøre respekten. Jeg råder klientene til å slutte å behandle relasjons­tyrannen (ikke mitt uttrykk, men lansert av Harald Kirsebom i boken «Uelskbar») som jevnbyrdig eller merverdig. Jeg råder dem faktisk til å dehumanisere vedkommende. Jeg forteller dem at når den giftige ringer eller sender melding, så dukker det opp et navn på telefonen, for eksempel Ola eller Lise. Jeg anbefaler dem å skifte ut navnet med «Drittsekken», «Monsteret» eller «Hurpa», eller noe annet som klienten synes passer, det kan for eksempel være «Bedrageren» eller «Svikeren». Poenget er at det gjør noe med hvordan vi betrakter vedkommende og hvilken historie vi forteller oss selv om relasjonen når vi slutter å pynte på sannheten. Når det ikke er Ola som ringer, men Bedrageren, vet vi allerede når vi svarer at nå skal vi snakke med en person som ikke vil oss vel, og som vi ikke skal ta på alvor.

Det er på tide at vi behandler politikere likedan. Og nei – mediene kommer ikke til å hjelpe oss. Ikke ennå. Men vi kan lære av hvordan mediene behandler Trump. Den samme nedverdigelsen bør flere norske politikere i dag være gjenstand for.

Oppfatter du en politiker som noe stort og viktig? Sågar viktigere enn deg selv? Går du fortsatt og tror at en politiker utfører et høyverdig samfunns­oppdrag? Slutt med dét. Dette er rester fra en fordums tid som ikke lenger eksisterer. Gjør en politiker til noe lite og ynkelig i ditt indre.

Synes du det lyder vulgært? Da er du for anstendig. Din anstendighet jobber mot deg. Politikerne utnytter din anstendighet. De strekker strikken lenger og lenger, vel vitende om at det skal veldig mye til før den jevne nordmann reagerer.

Øv deg på å betrakte en politiker som noe mindre­verdig. Som noe av det usleste et menneske kan bli. La «politiker» bli et skjellsord. Lær deg å hetse politikere, slik politikere selv hetser folk. Du kan øve deg rundt middags­bordet og i kommentar­feltene på nett. Du kan gjøre det med stil og likevel bevare din integritet.

La den enkelte politiker merke at deres tilstede­værelse og virke er uønsket. De er faktisk personlig ansvarlige for belastningen de påfører folket.

Mens jeg bodde i Oslo, innførte Lan Marie Berg «beboer­parkering». Før var det gratis å parkere der jeg bodde. Men plutselig skulle vi alle nå betale fem tusen kroner året for å få lov til å parkere utenfor vårt eget hjem. Vi fikk ikke engang tildelt parkeringsplass for pengene, vi var ikke garantert parkering. Vi skulle likevel betale. Vi fikk altså ingenting nytt for pengene. Vi skulle bare betale for den samme tjenesten som vi tidligere hadde fått gratis.

Hvis en venn hadde stjålet fem tusen kroner, attpåtil hvert år, hadde jeg selvfølgelig ikke vært venn med vedkommende lenger. Jeg hadde mistet respekten for vedkommende. Han eller hun hadde blitt en persona non grata i mitt liv. Kanskje hadde jeg skjelt vedkommende ut etter noter, og latt ham eller henne vite at deres adferd var kriminell og uønsket.

Lan Marie Berg er ikke min venn. Hun er en raner. Det samme gjelder de fleste i politiker­standen i dag.

De må behandles deretter. Slutt å omtale dem med respekt. Det er en misforstått respekt, som belønner dem for deres egen respekt­løshet overfor innbyggerne.

«Politikerforakt» var for kort tid siden et nyord, men er allerede blitt et for mildt uttrykk. I dag føler jeg politikerhat, og jeg har tenkt å vise det. Det er ingen grunn til å under­trykke følelsen. Er ikke dét hva vi blir fortalt: at vi skal uttrykke følelsene våre? Selvfølgelig vil jeg gjøre det med pennen som våpen.

Hva med deg? Er ikke du snart lei av å skåne dem som ikke skånes bør?

Hans Rustads bok om Trump ventes fra trykkeriet den første uken i februar, men kan allerede nå forhåndsbestilles.

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.