Vi stoppet i Göttingen like nord for Kassel-åsene og sjekket inn på et billig hotell. Deretter trasket vi inn til byen for å se det gamle sentrum og det store universitetsbiblioteket. Alt utenfor sentrum var nytt og stygt, men jeg beroliget familien med at vi var på rett spor. Otto von Bismarck, keiserrikets første rikskansler, hadde tross alt studert her, og det samme hadde Heinrich Heine, Wilhelm von Humboldt, Arthur Schopenhauer og Jürgen Habermas. Byen var også kjent for optisk, farmasøytisk og kjemisk produksjon, forlagsvirksomhet, trykkerier og orgelbygging.

Göttingen viste oss en mindre sjarmerende side denne kvelden. Vi gikk gjennom en grumsete tunnel og kom ut i en boligblokk som først virket øde, men som snart viste seg å huse grupper av tyrkiske, pakistanske og afghanske menn og romfolk.
I en åpen kjeller sto knuste biler på kryss og tvers, de fleste uten nummerskilt. Søppel hopet seg opp langs betongveggene, og en umiskjennelig stank av urin og avføring hang over stedet. Sot og røyk fra en åpen grill tilførte lukten et ubestemmelig krydder. Fra en bakgård kunne man høre arabiske stemmer og rop.

Vi snek oss videre, tause, ukomfortable, og møtte ingen tyskere i de nærliggende gatene, bare mennesker fra en annen verden. To afghanske gutter i tradisjonelle klær sto bøyd over en sykkel som var låst fast til en lyktestolpe. Jeg stoppet og betraktet deres anstrengelser. De så på meg. Hva gjorde jeg her? Hva gjorde de her? Og hvor var tyskerne? En sterk følelse av å befinne meg midt i et vendepunkt grep meg i halsen, der det vi lenge har tatt for gitt, er borte, og der muligheten for plutselige, voldsomme endringer virker reell.

Mine mørkhårede venner forlot sykkelen – og jeg gikk videre. Etter litt leting fant vi andre et lite torg som lot oss kjenne at vi var i Tyskland, med en italiensk restaurant der vi satte oss ned og spiste og drakk. Så tok vi en taxi tilbake til hotellet.

De neste ti dagene ferierte vi i Frankrike, først i de nordlige Alpene i departementet Ain, der tiden står stille, gresset gror og kuene på jordene virker lykkelige og uvitende om alt annet enn beite, avl og ly for natten.

Med mennesker er det som kjent litt mer komplisert, ikke minst for dagens europeere. For oss var det selvfølgelig et sykkelritt som tiltrakk oss, ikke det store kjente fra TV, men et mindre for juniorer, som sønnen vår skulle delta i.

Så gikk turen til Alsace, forbi Mulhouse, Riquewihr, soldatgravene ved Hartmannswillerkopf og en ettermiddag i vakre Colmar med kanaler og kinesiske turister. Katedralene Saint-Étienne og Saint-Martin var de vakreste, etterfulgt av de sirlig anlagte vinmarkene i skråningene av Vogesene. Vi følte oss raskt hjemme i det tempererte fransk-tyske landskapet med navn som ender på -dorf, -bach og -heim. Vi gikk på kafé og beundret de vakkert dekorerte husene og den flyktige atmosfæren fra middelalderen.

Instinktivt slo vi av nyhetene; USAs president gikk av, en ny tiltrådte i Europas forente stater, og de vanlige mainstream-mediene kjørte på med tidens bullshit, poesi og løgner. I Alsace ga vi blaffen i alt dette. Vi syklet, spiste quiche lorraine og drakk crémant d’Alsace.

Men det var likevel en russer som tok meg med hjem. Ja, en russer! Har du noen gang hørt maken? En putinist!

I bunnen av en koffert fant jeg Fjodor Dostojevskijs roman «Den ydmykede og den sårede», hans første store roman, forløperen til senere mesterverk, i Ejnar Thomassens krystallklare oversettelse. Og bang – jeg følte meg straks hjemme. Hjemme i litteraturen, i menneskelivet med alle dets skuffelser, anger, kvaler, bakgårder, distraksjoner og fremmedverk.

Her møter vi blant andre Pjotr Valkovskij, en begavet livsnyter, som sett gjennom fortellerens linse kanskje har en fyrstes rang, kanskje ikke:

«Han var en mann på rundt førtifem år, med regelmessige og vakre trekk, som svært ofte skiftet uttrykk etter omstendighetene, og det med en merkelig, uventet plutselighet, fra det behagelige til det mest ondskapsfulle, som om han ga etter for en mekanisk fjær.»

Metaforen sier alt: en fjærperson. Det finnes mange av dem, ta en titt på sosiale medier, for eksempel, som Dostojevskij sikkert ville ha brukt som en utømmelig kilde hvis han hadde levd i dag. Disse rene og kalkulerende fjærmenneskene, som skifter uttrykk etter omstendighetene og alltid har det travelt med å gjøre karriere for å holde tritt med de rette folkene og fremstå som gode i andres øyne.

Vår sivilisasjon, teknologi og politikk er for det meste en tynn ferniss, som Dostojevskij visste. Når det oppstår splid og strid i epokale brytningstider, rammes selv de beste familier og de mest avanserte samfunn som påberoper seg å hvile trygt på gloriøse revolusjoner og menneskerettigheter, og orden erstattes av kaos. Derfor trenger menneskene å bindes sammen, helst av noe større enn seg selv, ellers går de løs på hverandre som ville dyr. Først med skam og shitstorms, så med kjøttøkser og hemmelig politi.

Slik prekte Dostojevskij før 1917, i påvente av de hundre år gamle kreftene som den russiske revolusjonen satte i bevegelse. Han så tragedien komme, han kjente den fra innsiden, fra menneskehjertet, og det er derfor vi bør lytte til ham: Fjodor kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv.

Mennesket er lunefullt, irrasjonelt og – til tider – både kjærlig og edelt. Denne salte, doble sannheten om mennesket burde vi kjenne, for den kommer fra kristendommens realistiske menneskesyn – men vi har glemt både den og kristendommen, og derfor tror vi nå på alt som høres ut som fanfarer og fremskritt. Slik var det for 100 år siden, slik er det i dag.

Dostojevskijs romaner slukker vår progressive fremtidsmusikk med det ene portrettet etter det andre av hele mennesker midt i fornuften. Med andre ord: dualistiske vesener, halvt ånd, halvt natur, revet mellom selvaktelse og selvopptatthet, ambisjoner og overgivelse, begjær og plikter, muligheter og skuffelser, komedie og tragedie, tilfeldigheter og skjebne, liv og død.

Møt for eksempel den skjønne Natasja, som har levd i en verden uten særlig kontakt med mennesker fra andre samfunnslag, og som lider av «tendensen som er en vuggegave for godhjertede mennesker, og som hun utvilsomt har arvet fra sin far – til alltid å ha for høye tanker om folk på forhånd, til å tro at de er bedre enn de er, og til å overdrive deres gode egenskaper».

Drivkraften i russerens prosa er hans sans for detaljer. Dostojevskij tar ikke utgangspunkt i ideer, men i konkret empiri fra alle samfunnslag, ikke minst fra mørke kjellere, trange smug, bordeller, fangehull, rettssaler, slott, forsteder og overfylte markedsplasser. Her møter vi livet i all sin trivialitet og alminnelighet, og det er ikke menneskehetens opphøyde eller trygge havn.

Fra det banale og brutale tegner han et større bilde og perspektiv. Vi er de ydmykede og sårede, alle sammen. Dømt til å kjempe videre mot virkelige og innbilte fiender til tidevannet går ut. Endeløshet er vårt mellomnavn.

Mennesket er slett ikke åpent og ensrettet, slik vi tror det er hektet på. Som her i en skildring av en manns krangel med sin kone, igjen fra fortellerens synsvinkel:

«I det øyeblikket, da han så sin stakkars kones angst og tårer, krympet hans sjel seg av smerte; kanskje led han enda mer enn hun. Men han var ikke lenger i stand til å beherske seg. Slik kan det gå med ellers godhjertede, men følsomme mennesker, som til tross for all sin godhet blir så revet med av sinne og smerte at de finner glede i å pine seg selv og trekke andre nære og uskyldige mennesker inn i sine kvaler.»

Jeg leser Dostojevskij på en rasteplass ved Lauenburg langs Elben. Jeg er allerede hjemme.