Europeiske politikere, med støtte fra lydige kommentatorer i regimemediene, har ingen hemninger. Nå utnyttes D-dagen til fordel for nåtidens politiske kjepphester. For de av oss med interesse for historie er skammen nesten ikke til å holde ut.

Som redaktør Rustad skrev, så forsøker Jonas Gahr Støre å knytte D-dagen opp mot det som foregår i Ukraina i dag. Støre mener det internasjonale samarbeidet er like aktuelt nå som det var i 1944.

– Og det er relevant i dag også: USA og Europa sto sammen, og det må vi fortsatt holde fast ved, sier statsministeren.

Støre trekker paralleller til dagens konfliktbilde i Europa, med krigen i Ukraina og behovet for en samlet europeisk holdning sammen med USA.

D-dagen: Samme kamp, men ingen vil si at Russland er i Nazi-Tysklands rolle

I VG tar den såkalte konservative skribenten Eirik Løkke det enda lenger, og sammenligner Donald Trump med Charles Lindberg, som var motstander av amerikansk innblanding i andre verdenskrig.

Det var langt fra gitt at USA skulle involvere seg i Europa. Tvert imot opplevde USA store antikrigsdemonstrasjoner.

Primus motor var den tidligere flygerhelten Charles Lindbergh i den isolasjonistiske «America First-komiteen».

America First er en åpenbar henvisning til Trump, som ikke startet kriger, og heller ikke forsøkte å straffeforfølge sine politiske motstandere for å «redde demokratiet».

Russland, den gang under navnet Sovjetunionen, mistet over 20 millioner mennesker i kampen mot nazismen. Men i dag er alle russere persona non grata, og var ikke invitert til markeringen av D-dagen. Selvsagt er det mange som forstår dette, siden Russland invaderte nabolandet Ukraina i februar 2022.

Allikevel får man som historieinteressert en viss ubehagelig smak i munnen.

De største ofrene for andre verdenskrig var jødene. Rundt 6 millioner jøder ble gasset, slått i hjel, skutt og arbeidet til døde. Holocaust er i dag glemt, og våre politikere støtter Hamas i stedet for jødenes demokratiske perle i et tyrannisk Midtøsten. Vi har kunnskapsløse politikere som Erna Solberg, som kommer med hårreisende uttalelser om at «muslimene er vår tids jøder».

Men det er fortsatt jødene som er vår tids jøder. De islamistiske kreftene er fortsatt alliert med Adolf Hitlers jødehat, og Mein Kampf er en av de få bøkene som selger godt i islamske land, med unntak av den obligatoriske hatboka. Disse anti-jødiske kreftene støttes av venstresiden. Det er ikke høyresiden som utgjør noen trussel for europeiske jøder i dag.

D-dagen i dag er det Israel Defense Forces som står for. IDF kjemper ikke bare for Israels sikkerhet: De kjemper for hele Europa, men ingen av våre såkalte ledere støtter dem.

Espen Barth Eide og andre av samme sort ignorerer fullstendig at islamistene sier det rett ut: Først tar vi lørdagsfolket, så tar vi søndagsfolket. Med andre ord: Først jødene, så røkla.

I dag er fronten ikke på andre siden av en kanal. Fronten er midt i blant oss. Invasjonen er godt i i gang, og hele Vest-Europa beveges mot en dyp avgrunn. Ingen bryr seg om våre grenser, ingen mener nordmenn, svensker, tyskere, briter eller franskmenn har en rett til en egen stat.

Holdningen er helt annerledes når det gjelder Ukraina og Gaza. Det virker helt merkelig at vi har et helt storting og et samlet mediekorps som ikke ser ut til å forstå at det faktisk var Hamas som angrep Israel.

Personlig støtter jeg Ukrainas motstandskamp, noe som forsterkes ved at jeg har ukrainere i min nære familie. Men det må allikevel være lov til å påpeke at det er merkelig at Ukrainas grenser betyr så utrolig mye, mens grensene til Europa og USA står på vidt gap. Dette er ikke logisk.

I forbindelse med Gaza maser man ustanselig om sivile tap. Men de sivile tapene er forsvinnende små, sammenlignet med alle andre kriger. At IDF klarer å redusere de sivile tapene i en krig i tettbygde strøk, mot en motstander som bevisst bruker sine egne sivile som menneskelige skjold, er nesten ikke til å tro. Antall døde sivile er milevis unna antall sivile tap i f.eks. Irak-krigen.

Konklusjonen er klar: Krig er brutalt. Men det har aldri i krigshistorien eksistert en militærmakt som til de grader har forsøkt å spare sivile liv som IDF. For motstanderen er derimot sivile ofre å foretrekke, siden de ikke har en sjanse mot de meget dyktige soldatene i IDF.

D-dagen blir sett på som en kamp for demokratiet og mot tyranniet. James Woudhuysen skriver i Spiked at kanskje historien bør skrives på nytt.

D-dagen må derfor sees i et globalt perspektiv. Det var ikke bare en seier for angloamerikanerne, en lettelse for Russland eller en hemmelighet som ble holdt skjult for Charles de Gaulle, Frankrikes leder i eksil, inntil bare to dager før den ble iverksatt. Det ble også starten på slutten på det nazistiske åket i Europa. De allierte troppene ble hilst velkommen som befriere, og det oppmuntret radikale overalt.

Men for Europa og USA innledet D-dagen ikke en reell frigjøring av fullt demokrati, men en ny form for toppstyrt verden. I tillegg til ytterligere innstramminger og en rekke repressive tiltak skapte den en kvelende enighet om at krigen ikke bare hadde vært en militær triumf, men også en uangripelig politisk seier for venstresiden.

Dollaren ble etter Bretton Woods-avtalen verdens rådende valuta. Samtidig ble overnasjonale organer som Det internasjonale pengefond (IMF) og Verdensbanken opprettet. Litt senere fulgte FN og Nato.  Inntil 1971 var dollaren knyttet til gull, men så ble dette droppet, og resultatet ble fiat-penger og en økonomisk usikkerhet som ble forsterket av oljekrisen i 1973.

Så falt Sovjetunionen sammen, og i over 30 år har Vesten manglet mål, oppdrag og mening. Dette førte oss inn i den krisen vi er i i dag, hvor alle skal redde verden, men ingen evner å holde orden på sitt eget rom. Borgerrettigheter er avskaffet og erstattet med utopiske drømmer om menneskerettigheter. Ytringsfrihet, eiendomsrett, velstand – alt avskaffes bit for bit. Selv grunnloven kan desimeres, så lenge det skjer gradvis, ifølge Høyesterett.

Vi har politikere som på fullt alvor mener de kan reparere hele atmosfæren, men som ikke er i stand til å beskytte sine egne grenser eller sitt eget folk i gatene. Det dødelige forfallet er synlig, overalt. Europas underlige død er ikke en konspirasjonsteori, det ser man når politikere feirer valgseier i Storbritannia med å rope Allahu Akbar.

I 1944 var det vanlige briter og amerikanere som reddet oss, med støtte av franskmenn, polakker, enkelte nordmenn, canadiere og selv indere. Bønder, arbeidere, vanlige folk. Selv Gunnar «Kjakan» Sønsteby beskrev seg selv og de største norske heltene som rene «gategutter», og har sagt at på mange måter ble krigen en redning for ham, siden han fant mening med livet i en ytre fiende.

Min største helt fra krigens dager er Max Manus. Han ofret seg for å kjempe for landet sitt. Samtidig var han den første til å tilgi, og ansatte en dømt landssviker i sin bedrift etter krigen.

Arvesynden lever videre i woke-tyranniet. Men tilgivelsen er avskaffet. Det må ha vært vanskelig å være 18-20 år i 1940. Det var et valg mellom to onder: Nazisme og stalinisme. Husk, dette var før man fikk informasjon om hva som skjedde med jødene.

Det er lett å være dommer etterpå. Vi bør være forsiktige. For hvor mange nordmenn i dag er det egentlig som støtter fremtiden til norske borgere?

Dessverre er det alt for få. Vår D-dag vil foregå i våre egne gater.

Kjøp «Europas underlige død»!