Tyske politikere fortsetter sin fanatiske ferd mot energimangel og kraftkaos i troen på at «grønt skifte» er teknisk og økonomisk mulig: I månedsskiftet april/mai la de ned 15 av sine 58 kullkraftverk, og de holder seg til planen for å legge ned det siste kullkraftverket i 2030. Målet er å erstatte kullkraftverkene med vind, sol og gasskraftverk som backup, men når russisk gass forsvant, måtte kullkraftverkene opprettholdes, og nå er det norsk gass som holder hjulene i gang.

Klimapolitikk er ikke en midlertidig hobby for EU-politikere, og går ikke over som følge av negative resultater, slik mange håper og tror. Klimasaken er en altoppslukende livsoppgave, og ingen kostnader, problemer, fakta eller dokumentasjon kan få dem til å oppgi sine selvoppfunne klimamål. De fleste borgere tenker «jaja, de tar vel til vettet når de ser at det ødelegger samfunnet», men da forstår man ikke kraften i gruppetenkning og kollektivt massehysteri:

Det spiller ingen rolle hvem og hva som rammes av klimapolitikken, hva konsekvensene blir eller at samfunnet ødelegges: Å fjerne CO2 er et hellig oppdrag for å «redde kloden», og derfor blir alle midler tatt i bruk, slik at det grønne fremtidsparadiset endelig kan materialisere seg i 2050. Da vil alt bli perfekt, kritikerne vil bøye hodet, og klimapolitikere vil få sine statuer og laurbær. Det er dette klimafanatikere drømmer om, og selv ikke demokratiet kan stoppe dem.

Falsk trygghet har senket seg over tysk energisektor

I 2022 var tysk inflasjon den høyeste på grunn av høye energipriser. De 15 kullkraftverkene ble vedtatt opprettholdt midlertidig for å bekjempe kraftmangelen og strømprisene, men etter å ha erstattet russisk gass med norsk gass og importert gass fra frakteskip, har strøm- og gassprisene falt betydelig. Dette er årsaken til at tyske politikere har blitt modige og fortsetter å legge ned sine fungerende kraftverk. Den tyske økonomiministeren Robert Habeck sa til journalister at disse kraftverkene nå var «verken nødvendige eller økonomiske», og la til:

– Flere kullkraftverk som fortsatt var på nettet som et føre-var-tiltak de siste to årene, er derfor nå overflødige og kan tas av nettet for godt.

Han mener at utvidelsen av fornybar energi betyr at mesteparten av elektrisiteten nå kommer fra rene, klimavennlige kilder – som om bygging av vindturbiner har noe som helst med «fornybart» å gjøre, eller at de klarer å levere strøm i samme grad som ekte kraftverk. Selvbedraget fortsetter trass alle tall og resultater, fordi de vil at det skal være sant. 

Nedleggelse gjennomført i to faser:

Dette er grunnen til at tyske myndigheter la ned ned syv kullkraftverk i gruveområdene rundt Brandenburg med en kapasitet på 3,1 gigawatt i mars/april, og tidligere denne måneden åtte til med kapasitet på 1,3 gigawatt. Samlet har Tyskland altså mistet en kraftkapasitet på hele 4,4 gigawatt ved inngangen til juni – og det går helt fint, for landet trenger mindre kraft om sommeren. Først når iskalde polare høytrykk uten vind legger seg over Europa til vinteren, kommer regningen.

Normale mennesker kan lett tro at dette var overlagt sabotasje mot borgerne og næringslivet, men det er ikke sånn klimapolitikere ser det: De har solgt seg til «fornybar»-industrien, som garanterer at bare politikerne kjøper mange nok vindmøller og solpaneler, så vil det skape et enormt kraftoverskudd. Men det er bare reklame og PR-triks med tall. Målene vil aldri bli nådd, og det vil aldri bli nok vindmøller. Man trenger alltid noen flere, større og dyrere. Det er litt som rusavhengighet.

For å si det enkelt, forsøker Tyskland å bytte ut sine velprøvde, stabile 100-prosent-kraftverk, med eksperimentelle, ustabile 30-prosent-kraftverk – for mer effektive er ikke vindturbiner. Og alle tenkende mennesker forstår at å gå fra 100 til 30 prosent effektivitet, betyr kraftmangel – som blir større og større desto flere vindturbiner man bygger.  Dette gjør «grønn energiomstilling» umulig. Det vil aldri bli nok kraft, og kostnadene vil ta livet av samfunnet – men vindkraftselgerne elsker det, naturligvis, fordi «grønt skifte» er en evigvarende forretningsmodell.

Målet er å løse en energimangel som ikke finnes, med «fornybart» som ikke virker

Tysklands energiproblem eksisterer egentlig ikke. Landet står på kjente kullreserver som tilsvarer 154,6 ganger dagens forbruk, elller for å si det på en annen måte: Tyskland har kjente kullreserver nok for 155 år fremover – og fortsatt store uoppdagede reserver.

Likevel haster det med å kvitte seg med den eneste sikre energikilden landet sitter på. I mellomtiden holder Kina sine 1142 kullkraftverk varme, og det samme gjør India med sine 282 kullkraftverk. Derfor blir det ingen globale klimakutt. Noe som beviser omfanget av massehysteriet og selvbedraget i vestlige land.

Gjett hvem som betaler for det? Og gjett hvem som tjener grovt på det?

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!