Tenketanken EUROPA holder en konferanse om fremtiden for EU og europeisk samarbeid i Københvn den 14. januar 2018. I forgrunnen sitter Danmarks daværende stats­minister Lars Løkke Rasmussen, EU-kommisjonens vise­president Margrethe Vestager og Dansk Metals formann Claus Jensen. Foto: Liselotte Sabroe / Ritzau Scanpix / NTB.

Ifølge Peter Andreas Fog, som er styremedlem i Trykke­friheds­selskabet, har det i løpet av de siste tiårene skjedd et skred i den etablerte pressen. Før oppfattet mediene seg som korrektiver til makten. De skulle holde statens tjenere under oppsyn og avsløre slendrian, maktmisbruk, løgnaktighet og korrupsjon. Ja, mediene betraktet seg som uunnværlige beskyttere av folkestyret, for hvem skulle ellers gå i rette med makthaverne og forsvare den lille kvinne og mann?

Idealet er vel best uttrykt i Jeppe Aakjærs sentens som ble den hedengangne avisen Social­demokratens valgspråk:

Du være den Fattiges Værner,
Du være den Riges Ris!
Da faar Du ej Ordner og Stjerner,
men bævende Læbers Pris.

I dag får mediene både ordener og stjerner – for ikke å snakke om tvangs­inndrevne skattekroner – hvis de lover å gi makthaverne en hånd og bruker riset til å banke rumpa på de oppsetsige. Elsker du ikke staten, er du høyre­ekstremist, rasist, klima­fornekter og homofob, for ikke å si fiende av menneske­heten. Det kan man overbevise seg om hver dag ved å åpne en avis eller slå på fjernsynet.

Socialdemokraten, som en gang var Skandinavias største avis, er forsvunnet fra mediebildet. Det skyldes hovedsakelig at landets sosial­demokrater etter hvert fikk vanskelig for å se seg selv i sin daglige avis. Det vil alltid være begrenset avsetning på moralske belæringer om det fortjenst­fulle i å overlate landet til migranter fra den arabiske ørken.

Peter Andreas Fog siterer Obamas sikkerhets­rådgiver Ben Rhodes, som for et par år siden forklarte:

«Alle avisene pleide å ha utenriks­redaksjoner. Nå har de ikke det. De ringer til oss for å få vite hva som skjer i Moskva eller Kairo. De fleste medie­aktører rapporterer hjemmefra om verdens­begiven­heter fra Washington. Den gjennom­snittlige journalist vi snakker med, er 27 år, og den eneste erfaringen består i å oppholde seg tett på valgkamper. Det er en kjempe­omveltning. De vet bokstavelig talt ingenting.»

Så hvorfor skulle man belemre journalister med kunnskaper, når alt de har bruk for, er å etter­plapre det de får beskjed om?

Jeg husker et møte som det ble innkalt til av en kultur­minister fra Venstre. Jeg husker ikke på stående fot hvilket år det var, men den kvinnelige statsråden mente åpenbart at tiden var inne for å drøfte ytrings­frihetens tilstand.

Vi satt vel omkring sytten i departementet. Representanter for de skjønne kunster, og så var det meg, som hverken var skjønn eller kunstner. Ingen hilste på meg, og alle agiterte for nødvendig­heten av å begrense ytrings­friheten – til og med en forfatter av revyviser.

I det nye riket er det grenser for moroa.

Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!