Den første opprørske handling du kan gjøre, er å slutte å bruke «deres» språk. Det heter ikke «utfordringer» om alt mulig. Eller «krevende». Det heter vanskelig, innfløkt, komplisert, flokete, fastlåst, uforsonlig. Det norske språket er rikt, men forflates. Dét gjør noe med hodene våre.

Selv det konkrete files ned. Vi adopterer nå svenske uttrykksmåter i krimdekningen. Svenskene sier ikke kniv, de sier «tilhygge». Vi skriver nå «gjenstand». Det er den samme omskrivning av virkeligheten.

Eller at ingen omkringstående kom til skade, når det er snakk om en voldshandling som stikking eller skyting. Eller eksplosjon.

Da gjør det liksom ikke så mye?

Raymonds kommentar til voldtektene: – De fleste kommer trygt hjem.

Det totalitære begynner med språket. Du skal holde fast ved det konkrete og presise. Da er du ikke like lett å lure.

Det menneskelige øret plukker fort opp talemåten. Hele det offisielle språket består snart av talemåter som omskriver virkeligheten.

Vi har fått en ny type «flinke» ungdommer. De som tar til seg uttrykksmåtene. Det er de smarte. De som vil opp og frem. De tilpasser seg og har for lengst lært seg å betale prisen: ikke ha noen prinsipper. Prinsipper er utbyttbare. Du har ett sett i dag og et annet i morgen.

Orwell

Det orwellske språket har vært under oppseiling lenge: Det var mye snakk om tanke- og ordhandlinger etter 22/7, ikke sant? Det var språkfilofisk nytt at et ord kunne være en handling. Nå lever vi i «deres» ordhandlinger, og det myntes ut nye ord hver dag.

Det er ikke tvil om at denne demonteringen av språket er en viktig forutsetning for at den norske eliten var i stand til å foreta spranget som forvandlet Hamas og palestinerne til ofre etter 7. oktober. – Dresden, sa Raymond. – Gaza er som Dresden.

I fire raid mellom 13. og 15. februar 1945 bombet de allierte Dresden. Opp mot 25.000 mennesker ble drept. Raymond forstår ikke hva han sier når han sammenligner Gaza med Dresden. Han vil gjerne poengtere hvor ille israelerne er. Men parallellen er en helt annen: De allierte hadde nådd en grense. De ville knekke motstanden til regimet og hadde tatt av seg silkehanskene. Hamburg fikk samme medisin. De allierte var der Israel er i dag. Å gi seg var utenkelig. Nazi-Tyskland kunne ikke få lov til å overleve. Like lite som Hamas i dag.

Men den norske regjering blir stadig mer Hamas-vennlig og nekter å forholde seg til at en permanent våpenhvile vil være en seier for Hamas.

Hadde Raymond og Barth Eide vært virkelige venner av palestinerne, hadde de trukket et skarpt skille mellom Hamas og palestinerne og sagt at befolkningen fortjener noe bedre – men først må Hamas bort.

Det er dette skillet Kongressen trekker når det utestenger Hamas fra USA.

Men ikke Norge. Talibans charterreise til Oslo stiller seg i et annet lys. Det var et tegn på det nye norske diplomatiet, som nå ikke en gang kan støtte bombekampanjen mot houthiene fordi vi foretrekker diplomatiet.

Den nye globale eliten omskriver det de holder på med. At de trekkes mot Hamas som nattsvermeren mot lyset, er konsekvensen av at verdisettet er byttet ut og kompasset ikke lenger fungerer.

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.