Mathieu Bock-Côté. Foto: Asclepias / cc by-sa 3.0 / Wikimedia Commons.

Overfallsmennene i Crépol ville drepe hvite, men siden den anti­hvite rasismen anses som en teoretisk umulighet, ble navnene på kniv­stikkerne forsøkt hemmelig­holdt, sier den fransk-canadiske sosiologen og forfatteren Mathieu Bock-Côté.

I en kronikk i Le Figaro setter Bock-Côté fingeren på den dogmatiske, ideologiske tenkningen som gjennomsyrer Frankrike, der man sensurerer informasjon som ikke passer inn i fortellingen om samfunnet som alle presentable mennesker må abonnere på for ikke å bli utstøtt fra flokken.

Det var den 18. november i Crépol at en voldsgjeng med algerisk bakgrunn gikk til angrep på en folkefest i den lille landsbyen sørøst i Frankrike. 16 år gamle Thomas Perotto ble drept, og flere andre skadet, noen av dem alvorlig. Da navnene på de pågrepne etterhvert lekket til offentligheten, viste det seg at ingen av dem var typisk franske.

Journal du Dimanche avslørte åtte dager etter angrepet at Frankrikes regjering la et betydelig press både på politiet og mediene for at de ikke skulle gå ut med navnene, som på det tidspunktet var blitt kjent – og samtidig ble det kjent at overfalls­mennene ønsket å drepe hvite.

I det franske statsapparatet var man bekymret for at sannheten ville utløse opprør blant opprinnelige franskmenn, forteller Bock-Côté, som er blitt en av den fransk­talende verdenens viktigste intellektuelle.

Men denne informasjonen er vesentlig, fortsetter han: Det er nok å tenke seg at en gjeng med hvite hadde sagt at de var ute etter å drepe arabere. Frankrike ville ha satt himmel og jord i bevegelse.

I stedet er det de få som bringer den harde sannheten om ofre og gjernings­menn, som angripes: De «spiller på frykt», de «sprer hat», de «bærer ved til ekstrem­høyres bål», eller de er ganske enkelt «uanstendige».

Hensikten er at folk flest ikke skal klare å gi politisk eller sosiologisk mening til de mange nyhetssakene de tar inn, hevder Bock-Côté.

Det kan kaller mangfoldighets­regimet vil gjøre alt for å bekjempe ikke de som utfører volden, men de som setter navn på voldsmennene. Han kaller det en fornektelses­mekanisme, og hevder at den antihvite rasismen er det ultimate ideologiske tabuet.

Hvis folk rømmer til den franske landsbygda, er det også for å komme vekk fra dette regimet. Men volds­mennene som beundrer det Hamas gjorde den 7. oktober, kommer altså etter dit også.

 

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!»

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.