Julian Opie: Popkunst i strid med seg selv

Julian Opie. Lisens: Bruk i media Foto: Eivind Lauritzen. Opphavsrett: Galleri F 15.

Popkunsten fikk lite gjennomslag i norsk kunstliv, bortsett fra en kortvarig periode da den på tidlig 70-tall allierte seg med det venstreradikale opprøret mot Vietnamkrigen og amerikansk kommersialisering av kultur og sosiale praksiser. Det var særlig den politiserte Gras-gruppa som flagget dette opprøret, men som kjent dabbet dette radikale opprøret av mot slutten av 70-tallet, så også interessen for popkunsten. Den har da heller ikke satt særlig spor etter seg i norsk kunstliv. Det er først og fremst i England og USA at popkunsten fikk gjennomslag og holdt det gående på sidelinjen.

For tiden har Galleri F 15 på Jeløya ved Moss tauet inn en engelsk popkunstner som avgjort har utgått på dato. Selv om Julian Opie, født i 1958, stadig er aktiv som popkunstner, virker hverken formuttrykk eller idéinnhold særlig oppdatert eller tidstilpasset. Julian Opie har tydeligvis hengt seg opp i en formal- og fargeforflatet figurasjon som skriker av kjedsomhet. Uansett hva han henter frem av historiske og aktuelle inspirasjonskilder, så blir resultatet alltid visuelt uinteressant.

På en måte er han en figurativ kunstner, men det er en slags destillert figurasjon der mennesker og gjenstander fremstår som klisjeer eller tørrlagte symboler uten innhold og mening. Det er noe legoaktig ved hele hans formoppfatning der den sanselige dimensjonen ved mennesker og ting er redusert til flate gjenstander på abstraksjonens premisser. Det eneste oppkvikkende ved disse objektene er fargebruken og konturene. Her har Opie kviknet til med en linje- og fargebruk som både er frisk, uvant og identitetsskapende.

Den typen fargebruk med utpreget signalkarakter kaller på publikums oppmerksomhet. Men heller ikke mer. Det er et visuelt blaff som gjentas ved neste objekt og fortsetter slik til du har sett alle. Du fordyper deg ikke i gjenstandens form eller kulturelle referanser, for straks du har flyttet blikket fra fargen og konturen, er gjenstandskarakteren og dens påståtte innhold borte vekk. De svarte konturene og det fargesterke uttrykket trumfer og nærmest motarbeider objektenes eget meningsinnhold. Man kan si at estetikken i Opies gjenstander er i strid med seg selv, den er visuelt inkonsistent.