Sosialdemokratiet er hardt presset på hjemmebane av problemer det selv har skapt. Det trodde det kunne integrere hundretusener av mennesker fra en annen kultur og gjøre dem til dansker, svensker og nordmenn. Det sitter langt inne å innrømme at de tok feil. I stedet kaster nordiske politikere seg i armene på den gode sak: krigen i Ukraina og kampen for Palestina.

Det er ikke vi som setter likhetstegn mellom krigen mot Russland og Israel. Det er Norges utenriksminister som har stilt spørsmålet «hva vil det globale sør tro hvis vi fordømmer Russlands bombing, men ikke Israels»?

Espen Barth Eide, Tobias Billström og Lars Løkke Rasmussen har hunder i hælene som snapper dem i buksebenene: Europeerne ble først sjokkert over bestialiteten 7. oktober. Deretter så de triumferende muslimer i europeiske hovedsteder, støttet av venstresiden. Det er et syn de aldri vil glemme.

Det har ført til et skifte over til de konservative partiene på høyre fløy. Hamas på hjemmebane ga Geert Wilders brakvalg i Nederland. Det var et resultat som rystet Brussel, Berlin og Paris.

Dette kan bare være begynnelsen. Først Orban, så Meloni, og så dette. Hva er det neste?

Når EU-komissær Ylva Johansson advarer mot terror i Europa, er det nettopp ut fra bevissheten om at det kan flytte tyngdepunktet mot høyre.

Da hjelper det ikke med brunbeising.

Daniel P. Goldman skriver i asiatimes.com at de nye høyrepartiene Vox i Spania, Ressemblement i Frankrike, Frihetsparti i Nederland og AfD i Tyskland slett ikke tilsvarer propagandaen mot dem i mediene. De befinner seg der de gamle kristeligdemokratiske partiene var før Merkel-epoken.

Pendelen svinger tilbake.

The reasonableness of the European Right
Far-right fast becoming the mainstream in European politics as Gaza and Ukraine wars shift continental sentiments.

I Storbritannia tilsvarer det Nigel Farage, i USA vil Trump gjøre comeback, hvis han ikke saboteres av rettsmanipulasjon og valgsvindel.

Hva som da vil skje, er uvisst.

Men sosialdemokratene i Norden har valgt å slå sine pjalter sammen med sikkerhetsstaten Demokratene har alliert seg med i USA. Det er et valg de har gjort i dølgsmål. Borgerne aner ikke hva som foregår i USA. De holdes i systematisk uvitenhet. Det de blir fôret med daglig, er Trump-hat.

Sosialdemokratene (les: samtlige partier) spiller et meget høyt spill. De har entusiastisk kastet seg inn i en krig hvor varsellampene burde lyst: Krigen i Ukraina er ikke så entydig som de fremstiller den, og den har mange fallgruver.

Nå stiller sosialdemokratene opp som Ukrainas beste venner som skal kompensere for at Biden har manøvrert seg inn i et hjørne. Det har han gjort fordi han nekter å beskytte Amerikas grenser. I hvilket ærend er han da ute i Ukraina? Det spørsmålet stiller ikke de nordiske lederne, og det vekker mistanken om at heller ikke de har rent mel i posen. Eller er de grepet av storhetsvanvidd?

Vi snakker ikke om det gamle sosialdemokratiet. Vi snakker om woke-sosialdemokrater. De har helt andre holdepunkter. Dessverre kjennetegnes woke av manglende realitetssans.

Russland er ikke tvunget i kne. Det er vår store nabo som tradisjonelt har latt Norden være. Men den veien Norden nå har slått inn på, utfordrer skjebnen.

Hverken Karl XII, Napoleon eller Hitler klarte å beseire Russland. Tror Jens Stoltenberg at han skal klare det? Sammen med skuespilleren fra Kyiv?

Krig er ikke noe man kan trekke seg fra når det begynner å gå dårlig. Nordiske ledere er i ferd med å bevege seg inn i noe det kan bli vanskelig å komme ut av. Ukraina griper begjærlig sjansen. Men det betyr også at nordiske land hefter for hva Ukraina gjør når forholdet blir så tett som det nå legges opp til.

Har de fulgt med på sikkerhetstjenesten SBUs attentat på politiske og militære ledere inne i Russland?

Det nye USA er en troløs alliert. Spør afghanerne. Spør de 13 soldatene som ble sprengt i lufta ved Abbey Gate i Kabul. Studer Biden da han tok imot deres kister. Han var opptatt av å se på klokka. De han hadde sendt i døden, interesserte ham ikke.

Det nye USA har sine egne agendaer, og de sammenfaller ikke med de nordiske folkenes. Tvert imot. I en gitt situasjon står vi alene.

Da er vi omgitt av en femtekolonne som hyller Hamas og som kan utløse en ny terrorbølge.

De nordiske landene er liksom Biden: mer opptatt av å forsvare andre enn sine egne.

I denne galskapen har de gjort palestinerne til de nye ofrene, som krenkes av jødene. De lar seg drive over på antisemittenes side.

De lar seg presse av muslimene og godhetsindustrien til stadig nye innrømmelser til palestinerne.

Det er ingen tofrontskrig, det er en multifrontskrig, og myndighetene står ikke på vår side. De har gått seg vill.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!»