Etter en katastrofe spør ettertiden: Hvordan var det mulig? For bare få år siden ville et slikt spørsmål blitt mottatt med undring, men nå har det eskalert nærmest fra uke til uke, og alt synes mulig.

USA ser ut til å trekke seg ut av Ukraina-fredsforhandlingene – ja, ut av hele krigen, vil jeg tippe. Jeg ser ikke for meg at USA under Trump vil finne seg i å spille annenfiolin under politikere som Macron, som stikker kjepper i hjulene for en løsning.

Europeere flest er tause. Det var en voldsom protest i mange land mot Bush II før innmarsjen i Irak. Men så døde det hen. Nå har det knapt nok vært noen ting i Vest-Europa. I Slovakia og Praha har det vært krigsprotester.

Europeisk venstreside har derimot strømmet ut på gatene for å demonstrere sammen med muslimene, mot Israel.

Det har ikke gjort inntrykk på europeiske politikere. De synes å ha akseptert at muslimene og venstresiden kontrollerer gatene og det offentlige rom, akkurat slik nazistene gjorde i Tyskland.

Politikerne er opptatt av én ting: Krig. At Putin ikke må vinne.

Con Coughlin er forsvars- og utenriksredaktør for the Telegraph. Han var tidligere på samme side som Republikanerne i USA og hadde ganske mye av neocon i seg. Men han har ikke klart, eller villet, henge med i svingene på Trump 2.0. Det har heller ikke en av hans kolleger, Janet Daley, som tidligere forsvarte USA, men nå sier de er blitt en fiende.

Det er ganske forskrekkelig å lese kommentatorer man tidligere hentet inspirasjon fra, nærmest implodere foran øynene på en.

Nå sabler Coughlin Trumps Ukraina-linje nord og ned, og han er ikke alene.

Men det er voldsomheten han gjør det med som etterlater et ubehagelig inntrykk av at noe har gått galt.

Kapitulasjon, svik, ettergivenhet, oppgivelse. Dette er ordene som best beskriver den uhyrlige unnskyldningen for en fredsavtale som Trump-administrasjonen for tiden selger rundt om i Europa.

For i stedet for å forsøke å ta tak i de grunnleggende årsakene til konflikten – nemlig Russlands uprovoserte invasjon av en suveren stat – har Trump og hans medløpere kommet til den perverse konklusjonen at den beste måten å oppnå fred i Ukraina på, er å belønne den russiske presidenten Vladimir Putin for hans åpenbare militære aggresjon.

Hva var det de innbilte seg etter tre og et halvt års krig? Europeere klynger seg fortsatt til at moralen overvinner alt. Det gjelder bare å satse. Det er bare viljen det kommer an på.

Det desidert mest skandaløse delen av forslaget, som Trump har kalt sitt «endelige tilbud», går ut på at Washington, til gjengjeld for at Russland stanser fiendtlighetene langs de nåværende frontlinjene, vil gå med på en de jure-anerkjennelse av russisk kontroll over Krim. I tillegg vil Russland nyte godt av Washingtons de facto anerkjennelse av alt territoriet i Øst-Ukraina som Moskva har erobret, okkupert og ulovlig annektert i løpet av det siste tiåret.

Kyiv sier nei til alt, og vesteuropeerne støtter dem ubetinget.

Coughlin er blant dem som nevner den regelbundne verdensorden som om den er noe som har vært opprettholdt og brister med Trump. Hva med Demokratenes instrumentalisering av staten for å knekke Trump, for den involverte det globale Five Eyes-samarbeidet (et etterretningssamarbeid mellom USA, Storbritannia, Canada, Australia og New Zealand). Det var ikke spesielt regelbasert at NATO-land deltok i en sammensvergelse for å kompromittere en amerikansk presidentkandidat. Det samme gjentok seg i 2020, da CIA grep direkte inn i valget med en stor, fet løgn, og også den gjaldt russerne. Trumps påstander om at Hunters laptop var ekte, var russisk desinformasjon, påsto 51 etterretningstopper. Ved begge valg – i 2016 og i 2020 – spilte man Russland-kortet.

Europeiske medier som skryter av sin frie presse – særlig den norske – har ikke skrevet om Russiagate overhodet. Den største politiske skandalen i moderne amerikansk historie eksisterer ikke.

Det har skapt den store politiske avstanden mellom Europa og USA som J.D. Vance påpekte i München. Trumps velgere vet noe om trusselen mot demokratiet som europeerne ikke vet, og europeiske politikere skal sørge for at de heller ikke får vite det.

Derfor bygges det samme sensurkomplekset ut i Europa som amerikanerne stemte imot da de valgte Trump.

Europeere har ikke forstått at de rundlures av sine egne ledere.

Reaksjonen på den nye unntaksloven forteller at det også finnes grenser for hvor langt man kan gå i kongeriket Norge. Men det var helt opp til mållinjen før også Ap kastet inn håndkleet, og spørsmålet gjenstår: Hvordan oppsto denne loven?

Det sier noe om Ap og Høyres hybris at de ville kjøre denne loven igjennom i et valgår.

Det har skjedd et paradigmeskifte i Vest-Europa, og det har med Russland å gjøre, men ikke på den måten vi får servert av krigspartiet. Det begynner med den amerikanske eliten, som går til krig mot en av deres egne, som er blitt en overløper. De tar av seg hanskene, og alle midler er tillatt.

Slik var det under selve paradefiguren for progressive vesterlendinger, Barack Obama. Glansen har for lengst gått av ham i USA, men i Europa skinner han fortsatt.

Obama kommer på signingsferd til Oslo i mai. For den norske eliten er han et idol som bekrefter at hatet de hver dag spyr ut mot mannen i Det hvite hus, er begrunnet.

Det har ennå ikke gått opp for den norske eliten at deres hest har tapt.

Bakgrunnen for torsdagens møte mellom Støre, Stoltenberg og Trump i Det hvite hus, er mørk. Selvfølgelig vet Trump om Norges iver for å føre krigen videre, samtidig med at de angriper Israel. Men gjestene er ikke klar over at de er gjennomskuet, at verten vet noe om dem som de ikke vet selv.

Trump trenger ingen Trump-hvisker, det er europeerne som trenger dét.

De har ikke spesielt god tid på seg.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.