Rett før han dro til Det hvite hus, hadde Zelenskyj et møte med utvalgte senatorer som er blant Ukrainas sterkeste forsvarere i Kongressen. Med dem i ryggen utfordret han Trump og Vance. Men Zelenskyj kjenner ikke skikk og bruk i Det hvite hus. Du kaller ikke visepresidenten ved fornavn, og du tropper ikke opp der i T-skjorte.

Og det er ikke norske journalister som bestemmer hvorvidt dette er en bagatell. I USA er det ikke en bagatell. Helt fra han steg ut av limousinen, fikk Zelenskyj tilrop om hvorfor han ikke stilte i dress. Da han ble spurt om det samme inne i Det ovale kontor, forsøkte Trump å glatte over det.

Norske og europeiske journalister er kun interessert i det som bygger deres eget perspektiv. Dette ruver ikke lenger i USA. Med Trump 2.0 har det skjedd et skifte.

Under Trump 2016 hadde mediene et overtak. De drev frem historiene og styrte nyhetsbildet fordi de hadde lekkasjene fra Det hvite hus og administrasjonen. De demonstrerte sin makt da de tvang Mike Pence til å sparke Mike Flynn.

Men systemet fungerer ikke slik denne gang. Trump har lært. Han har et av de beste team noensinne rundt seg. Bare toppfolk. Men det viktigste er at han har det amerikanske folk i ryggen. Dette nekter europeiske ledere og medier å ta inn over seg.

Trump og Vance har en annen fordel: De forstår Europa, men Europa forstår ikke Trumps USA. Vances tale i München var beviset på det. Vance sa bare det enhver oppegående person er klar over: at det begynner å åpne seg en verdikløft mellom USA og det gamle Europa. Han nevnte noen eksempler: undertrykkelse av ytringsfrihet i Tyskland og Storbritannia, samt kuppet i Romania.

Disse ordene ville vært eksplosive uansett, men at Vance valgte sikkerhetskonferansen som talerstol, ble oppfattet som en fornærmelse av europeiske ledere. Dette er deres forum. Derfor klappet ikke Jonas Gahr Støre. De følte seg fornærmet som om de var adelige i en svunnen tid. Hadde ikke Jens vært NATOs generalsekretær i ti år, skulle ikke han overta etter Christoph Heusgen, kanskje? Heusgen gråt da han avsluttet for siste gang. Dette var brudd på dekorum. Trump hadde ødelagt den gode stemningen.

Nedsmelting

Forutsetningen for at europeiske ledere kan føre krig og være blide på toppmøtene, er at ingen ødelegger den gode stemningen.

Men Trump vant, nettopp fordi han ødela den gode stemningen i Washington. Det var tydelig helt fra første stund: nominasjonskampen i 2016. Velgerne elsket at Trump dukket dem én etter én.

Støre og von der Leyen har ikke fått dette med seg. De foretrekker å karaktermyrde Trump og tror at det virker, som i første periode.

Men det gjør det ikke. For Trump har et overveldende mandat fra velgerne.

Europeiske ledere vil ikke ta dette inn over seg, for de utestenger sine velgere når de konfronteres med opposisjonen på høyre fløy. Behandlingen av Frihetspartiet (FPÖ) i Østerrike, Alternativ for Tyskland (AfD) og Rassemblement (RN) i Frankrike følger samme mønster: De på innsiden har definisjonsmakten og kan stemple opposisjonen «ytre høyre». Dermed legitimerer de utestengelsen. De er moralsk forpliktet til å drive sensur og boikott. Ingen vil vel ha et 1933 om igjen? Slippe til «Hitler»?

Derfor sirkler eliten og mediene konstant rundt nazi-referanser. Dette daler beleilig ned hver gang noen utfordrer establishment: Det males hakekors på Tesla-er både i Europa og USA.

Men å legitimere sin utestengelse av politiske motstandere med henvisning til nazisme, er det samme som å strekke ut en hånd og alliere seg med ytre venstre.

Dette har et av de store partiene i USA gjort, lenge før Trump dukket opp, men før var det i ytterkantene. Nå er det blitt mainstream.

Men amerikanske velgere avviste både denne brunbeisingen, som legitimerer sensur, de forkastet den evige krigen – og ikke minst misbruket av rettsapparatet. Amerikanerne vet hva CIA er i stand til. De ønsket ikke at USA skal bli en politistat.

Dét er Støre og Erna ute av stand til å erkjenne, for de har invitert dypstaten og krigspartiet til Europa, og de klarer ikke se hvor EU/NATO/CIA slutter og Norge begynner. De har solgt seg.

I Politisk kvarter forsøkte Bjørn Myklebust å utfordre og få frem den skvis den norske eliten har satt seg i ved å spørre om Støre og Erna har et verdifellesskap med en illiberal president. De to gjentar til kjedsommelighet at vi har et verdifellesskap med Trumps USA, men hva med 6. januar, påstander om valgfusk i 2020, benådningen av 6. januar-fangene osv. Er dette et verdifellesskap?

Støre sa at han forsto spørsmålet, men at USA og Norge har et dypt interessefellesskap, og nevnte nordområdene. Men verdifellesskap og interessefellesskap er to forskjellige ting. Nå er det bare det siste som gjelder, og som holder Europa og USA sammen. Verdifellesskapet har røket. De kan bare ikke si dette høyt.

Men det er lov å beskrive hendelser og følelser. Erna sa: – Vi har alle hatt det vondt i helgen.

Det har vært spennende, men vondt? Bare hvis du kjøper medienes fremstilling av at det var Trump som æreskjelte Zelenskyj. Det har mediene kvernet på, og de hisser opp befolkningen stadig mer mot Trump.

Mediene har hisset til et hat mot Trump som savner sidestykke. Derfor kommer nå boikottaksjonene mot USA. Dét er et farlig spill.

Trump har allerede utfordret Norge og EU i Israel/Gaza gjennom å vise null respekt for Barth Eides narrativ: UNRWA skal legges ned, palestinerne skal ikke lenger gå på trygd generasjon etter generasjon. Dette er en parallell til sosialdemokratiets behandling av innvandrere: De får gå på offentlig støtte, og det stilles ingen krav. Derfor blir andregenerasjons innvandrere mer radikale enn den første.

Den norske regjering har latt seg radikalisere og snakker om en tostatsløsning selv etter 7. oktober, når alle som støtter Israel, forstår at dette er blitt en umulighet. Hamas og palestinerne sier nei. De vil ha én stat.

Likevel fortsetter Barth Eide på Norges vegne: Han anerkjenner Palestina og arbeider diplomatisk for boikott av Israel. Regjeringen har sluppet løs krefter den ikke kontrollerer.

Den har mye til felles med aktivistene på campus i USA som roper «from the river to the sea». Utslettelsen av Israel er blitt en integrert del av politikken i Vesten.

Også antisemittismen ble avvist av flertallet ved valget 5. november. Men Europa vil ikke se det. Her har kontinentets mørkeste demoner dukket opp og har navn som islamisme, NGO-er og George Soros.

Vi glemmer: Putin vet en del om infiltrasjon og kan lese venstresiden som en åpen bok.

Antisemittismen er selvsagt en sak alle autoritære stater kan spille på, især de islamistiske, men også Kina og Russland.

Slik er det når man havner i krig og anser seg selv for rettferdighetens riddere.

Europeerne klarer ikke å gi slipp på dette selvbildet, men i USA er det i ferd med å krakelere.

Før han dro til Det hvite hus, møtte Zelenskyj sine mest ihuga forsvarere. De ga ham en følelse av full backing og fristet ham til å utfordre Trump/Vance. Zelenskyj ble gitt det inntrykk at han var deres likemann.

Med på møtet var Republikanere som Lindsey Graham, som har vært med på å bygge opp Ukrainas hær og har vært 100 prosent for Ukraina i NATO. Du har andre, som Roger Wicker, som rett etter at Putin invaderte, ikke var fremmed for å bruke taktiske atomvåpen. Du hadde også mer ansvarlige Republikanere, som Chuck Grassley. Men flertallet var Demokrater, deriblant folk som Chris Murphy, Klobuchar, Chris van Hollen, Sheldon Whitehouse og Richard Blumenthal – motstandere som ønsker å rive teppet vekk under bena på Trump. De har kommet på defensiven. De vil gjerne fortsette Bidens politikk: Krigen er innbringende. Derfor fyrte de ham opp. Zelenskyj kom full av selvtillit til møtet med Vance og Trump.

Men han klarte ikke å «lese rommet». Han forstår ikke Trump 2.0 og revolusjonen bak, stemningsskiftet og Demokratenes selvpåførte nederlag. Backingen Demokratene og krigspartiet ga ham, var null verdt.

Derfor ble han satt på plass. Dét er noe annet enn æreskjelt. Men mediene tar det personlig. De følte at det var de som ble satt på plass, og dét var det.

Men i Europa er Zelenskyj fortsatt en helt. Her omfavnet Starmer ham som den fortapte sønn. Europeiske ledere kappes om å hylle ham og love ham støtte.

Good luck with that. Europeerne har hverken økonomi eller krigskapasitet. De har bare ord. Tomme ord.

Det er bare et spørsmål om tid før Zelenskyj må krype til korset.

Når en hauk som Lindsey Graham går ut og sier på kamera at Zelenskyj har skjemt seg ut og må gå av før USA kan ha noe mer med Ukraina å gjøre, forstår man at noe er skjedd.

Graham er senator fra South Carolina, ikke fra Ukraina.

Dét har ikke europeerne forstått. De lider av overstretch; de har tøyd strikken i lengste laget.

Først må strikken ryke – da kommer erkjennelsen.

Noen vil måtte betale en høy pris. Ikke minst ukrainerne.

https://www.thegatewaypundit.com/2025/03/bipartisan-group-rinos-democrat-senators-met-zelensky-blew/

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!  Eboken kan du kjøpe her.