Utenriksminister Anniken Huitfeldt opplyste i NRK Dagsnytt mandag kl. 9 at det befant seg nordmenn «både i Israel og Palestina», men Utenriksdepartementet visste ikke hvor mange.

Ettersom de atlas og kartverk vi har i heimen, ikke nevner noe om Palestina, tok vi kontakt med UD for å få vite hvor Palestina ligger. Vi maste på UD i dagevis uten å få svar. Vi har hørt om Vestbredden og Gaza, Israel, Egypt, Jordan og Syria, men ikke en gang tungvekteren Atlas of the World, utgitt av selveste The Times og 4 kilo tungt, har noe landområde med navnet Palestina, eller Palestine på engelsk.  

Det er ikke så rart. Landet er oppdiktet. Palestina er et fingert navn for politiske formål. Det er ikke så rart at det blir vanskelig å bistå nordmenn i Midtøsten når de holder til i et ikke-eksisterende land. Palestina er en politisk luftspeiling og blir aldri noe annet enn en innbilning.

Både statsminister Støre og utenriksminister Huitfeldt har hele tiden fremholdt at Israel har rett til å forsvare seg, men de siste dagene er det blitt lagt til et men: Israels tiltak må være proporsjonale, de må stå i forhold til noe, antakelig Hamas.

For noe sludder! For å vinne en krig er hele poenget at egne stridskrefter ikke er proporsjonale med fiendens, men overlegne. Overlegenheten utgjøres ikke bare av tallet på soldater, men også deres utrustning, trening, kamperfaring, moral, stridsevne, motivasjon, ledelse, terrengkjennskap, mobilitet, forsyninger, kjennskap til fienden og luftmaktkontroll.

Den nordvietnamesiske hæren tvang supermakten USA ut av landet – hovedsakelig fordi den politiske støtten i det amerikanske folket fordampet, kampmoralen i US Army forfalt, og fordi hærstyrkene fra Nord-Vietnam ble overlegne. Krigsinnsatsen var i starten uproporsjonal til USAs fordel, men krigsutviklingen gjorde at forholdsmessigheten snudde til frigjøringsfrontens beste.

Hvis en skulle følge Gahr Støre og Huitfeldts forestillinger om forholdsmessighet, ville dette ha skjedd 5. juni 1944: De alliertes øverstkommanderende, general Dwight Eisenhower, ville ha ringt generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt, Wehrmachts øverstkommanderende i Vest-Europa, og sagt noe sånt: Hør her! I morgen kommer vi til å gjøre landgang i Normandie. Medregnet de styrkene vi har i senere angrepsbølger, har jeg 1,4 millioner mann under min kommando, hvor mange har du? Jeg har bare 380.000, ville von Rundstedt ha svart. OK, da kaller jeg tilbake mye av mine styrker for å oppnå forholdsmessighet, burde Eisenhower – ifølge Støre/Huitfeldt – ha svart.

Eller 16. april 1945: Feltmarskalk Georgij Zjukov ringer generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel, sjef for Oberkommando der Wehrmacht, og sier: Nå har vi krysset elvene Oder og Neisse på vei vestover mot Berlin. Sammen med mine feltmarskalk-kamerater Ivan Konev og Konstantin Rokossovskij har vi med oss 3 millioner mann. Hvor mange har du igjen, Wilhelm? Slik ville Gahr Støres idealdialog ha artet seg. Og Den røde hær hadde måttet dimittere 2,5 millioner soldater.

Skulle USA i august 1945 ha latt være å bruke atombomber for å bringe krigen til avslutning fordi Japan ikke hadde kjernevåpen? Ja, ifølge Støres resonnement. Han later som krig er som å spille fotball, hvor hver av partene stiller med én målvakt og ti utespillere. 

Alt det verbale surret fra visse hold om navnet Palestina og om forholdsmessighet i krigføringen, er bare verbal kamuflasje for å dekke over kjensgjerningene: Israel består i praksis og vil for all fremtid bestå av alt landområde mellom Egypt og Libanon og mellom Middelhavet og Jordanelven – bortsett fra Gaza. Jødene har fått tilbake det muslimene i sin tid tok fra dem.

Preiket om forholdsmessighet kan Støre bare glemme. Folket i Gaza valgte Hamas, og nå får de føle valgresultatet. Akkurat som i Tyskland, hvor Joseph Goebbels 18. februar 1943 brølte fra talerstolen i Berlin Sportpalast og spurte: Wollt ihr den totalen Krieg? – hvorpå forsamlingen ropte: Ja! Og ønsket ble sannelig oppfylt, i rikt monn!

Krigen i Gaza vil bare måtte fortsette til målet er nådd: at Hamas er totalt utslettet.