Det er kommet en annen realisme inn i beskrivelsen av krigen. Selv i de mest håpefulle artikler om våroffensiven sniker realismen seg inn: For første gang snakkes det om tapene, og de er så store at man forstår at de har tappet Ukraina for den styrken som kunne gjort en forskjell. Å danne en ny vil ta tid. Ukraina blør. De unge vil ikke i krigen. Nå er det de som står foran en slaktebenk, før var det russerne.

Når tallet på døde og sårede blir så høyt kan man ikke hindre at krigens realitet blir kjent blant befolkningen.Nå plukkes unge menn opp fra gata akkurat som i Russland.

Det er erkjennelsen av at ofrene kan ha vært forgjeves som gjør at unge unndrar seg tjeneste. Hvis russerne får beholde Donbass og Krim likevel, hvorfor ofre livet?

Det finnes ingen offisielle tall, men i løpet av halvannet år med krig i Ukraina kan så mange som 500.000 ha blitt drept eller såret. Tallet stammer fra amerikanske kilder og ble gjengitt av New York Times tidligere i år.

Kildene anslår at så mange som 120.000 russiske soldater er døde og opp mot 180.000 såret.

På ukrainsk side anslår samme kilder at 70.000 soldater er drept og opp mot 120.000 såret.

Så sent som i april ble et anslag fra Pentagon om at 17.500 ukrainere var drept i kampene lekket. BBC skriver at det angivelige hoppet til hele 70.000 drepte delvis kan forklares med at motoffensiven i sør har vært svært blodig, særlig i den innledende fasen. (NTB)

Mediene har hele tiden klynget seg hver minste fremgang. Men det er nå begynt å komme kritikk av ukrainerne i aviser som Washington Post. Hvor rettferdig den er, kan diskuteres.

En erfaren kommentator som Walter Russel Mead gir Vesten, dvs. USA og Storbritannia, skylden for den feilede offensiven: Ukraina fikk ikke de langtrekkende våpen som kunne gjort en forskjell.

Vestlige ledere er Churchill foran kamera og Chamberlain i praksis, skriver han.

Mr. Putin’s strongest asset, as ever, remains the incoherence of the contemporary West. His Western opponents are Churchills on the podium and Chamberlains in real life. They proclaim their undying commitment to a rules-based international order that forbids territorial conquest, while quietly pressing Ukraine to accept the loss of Crimea and the Donbas. They solemnly commemorate Pride Month in Kabul while preparing the wholesale abandonment of Afghans to the Taliban. They oscillate between denouncing Saudi Arabia as a pariah state and begging for its help. They moralistically instruct the Global South to sacrifice for the common good on climate change even as they embrace protectionist policies that threaten the South’s economic future.

Mr. Putins sterkeste ressurs, som alltid, forblir den sammenhengsløsheten i det moderne Vesten. Hans vestlige motstandere er talerstoler Churchills og ettergivende Chamberlains i virkeligheten. De forkynner sitt udødelige engasjement for en regelbasert internasjonal orden som forbyr territorial erobring, samtidig som de stille presser Ukraina for å akseptere tapet av Krim og Donbass. De høytidelig markerer Pride-måneden i Kabul samtidig som de forbereder den totale overgivelsen av afghanere til Taliban. De svinger mellom å fordømme Saudi-Arabia som en pariahstat og å be om hjelp fra den. De moralistisk instruerer den globale sør om å ofre for felleskapets beste innen klimaendringer, samtidig som de omfavner proteksjonistiske politikker som truer sør sin økonomiske fremtid.

Vesten trodde at Russland skulle bli isolert og tvunget til kapitulasjon. Det er ikke russisk stil når de er i en stedfortrederkrig med Vesten.

I stedet har de brukt sine kontakter i Afrika og Asia, og det har kompensert for tapene i forhold til Vesten.

Vi tror at Ukraina vinner fordi «deres frihet er vår frihet», og «vi står dem bi så lenge det trengs», men slike løfter kan bli vanskelig å oppfylle når realitetene peker en annen vei. Det er det Mead sier: På bakrommet forbereder Vesten seg på et kompromiss som vil gi følelsen av at alle de unge døde forgjeves. Det blir en nedtur for Ukraina, men også for vestlige ledere.

Mediene forteller oss ikke lenger sannheten: Kuppet i Niger er et slag mot Vesten og en seier for Kreml.

The coup in Niger underlines the massive success that the Wagner Group has had in disrupting the Western position across Africa. This is partially about Russia gaining control over such resources as gold and uranium, and partially about creating chaotic threats to Western interests. Western policy makers are left to wrestle with migrant flows as refugees stream north, and the threat of terrorism rises as jihadist groups gain ground across the Sahel. The collapse of French and European power across Africa does more than highlight the geopolitical impotence of the European Union. It diverts American attention and resources from both Asia and Ukraine.

Kuppet i Niger understreker den enorme suksessen Wagner-gruppen har hatt med å forstyrre den vestlige posisjonen over hele Afrika. Dette handler delvis om Russland som får kontroll over ressurser som gull og uran, og delvis om å skape kaotiske trusler mot vestlige interesser. Vestlige beslutningstakere står igjen for å håndtere migrantstrømmer mens flyktninger strømmer nordover, og trusselen om terrorisme øker ettersom jihadistgrupper vinner terreng over Sahel-regionen. Sammenbruddet av fransk og europeisk makt over Afrika gjør mer enn å fremheve Den europeiske unions geopolitiske maktesløshet. Det omdirigerer amerikansk oppmerksomhet og ressurser bort fra både Asia og Ukraina.er

Her er det to ting å merke seg: Ustabilitet utløser folkevandringer nordover mot Europa. Der står NGO-er i fleng og venter på å ta imot dem. Deres partier i parlamenter presser på for at det ikke skal legges begrensninger på strømmen.

Humanistlobbyen er fritatt for ansvar. De bryr seg ikke om konsekvensene. De står for det gode.

Det andre er at kuppene i Afrika demonstrerer EUs impotens geopolitisk. Ursula von der Leyen og Josep Borrell har vært fulle av seg selv når de har langet ut mot Russland. Men de har lite å stille opp med annet enn retorikk.

Faktum er at de europeiske stormaktene ikke har noe å stille opp med.

Det har heller ikke USA. Det kommer ikke til å bli noen ny våroffensiv for Ukraina. USA har rett og slett ikke ressursene som skal til. De har også gått tomme for stål.

På toppen av det hele har Kina kastet masken og støtter Russland. Vestlige medier har insistert på at Beijing i virkeligheten er mot krigen. De må tenke om igjen. Kina leverer chips og annen dual-use teknologi til Russland.

Meads oppsummering er at Putin gjorde en fatal blunder da han invaderte. Krig er kostbart for alle. Men krigen er ikke blitt det nederlaget Vesten spådde.

Det andre land reagerer på er inkongruensen mellom retorikk og reelle handlinger. Ukraina har motstrebende fått de våpen de trengte og det har vært for sent. Det samme skjer nå med F-16 som med stridsvognene. De kommer for sent til å gjøre en forskjell.

Biden klarte ikke avskrekke Putin fra å invadere, han ville ikke levere våpnene som skulle til, og han har ingen plan for avslutning av krigen. Han har tømt milliarder ned i et hull og totalt ignorert sin egen befolkning. Det går ikke lenger.

Amerikanerne ser, og en hel verden ser, at Biden-regimet er totalt inkompetent.

Kjøp boken av Alf. R. Jacobsen her!

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!