Arendalsuka hevder å ha som mål «å styrke troen på politikk og politisk debatt» og «å styrke kraften i vårt levende demokrati». Arrangørene beskriver Arendalsuka som «demokratiets dansegulv».

Det kan være vanskelig å slå fast om sebraer er hvite med sorte striper eller sorte med hvite striper. Et grunnfag i biologi gir svaret. Men det er ikke nødvendig med et grunnfag i sosiologi for å kunne slå fast at gapet mellom det Arendalsuka gir seg ut for å være, og det Arendalsuka egentlig er, er stort. Hvis du spør folk på grasrota, er det enormt. Men grasrota er ikke invitert. Arendalsuka er i hvert fall langt unna «demokratiets dansegulv».

Arendalsuka fremstår først og fremst som et sted hvor den selvoppnevnte politiske eliten samles for å få bekreftet seg selv og sine egne narrativ, for å speile seg i egen fortreffelighet, for å bygge nettverk for å få flere sugerør i statskassa, samt for å få en ekstra ferieuke for å feste og drikke på skattebetalernes regning. De synes det er flott. Men det er flott for bare noen ganske få.

Den selvforherliggjørende egenrosen av Arendalsuka som «demokratiets dansegulv» er latterlig. Den gir bare mening for de utvalgte, for deltakerne selv. For resten av Norges befolkning representerer Arendalsuka knapt noe annet enn et stort pengesluk.

For de er alle – så godt som uten unntak, på den ene eller den andre måten, direkte eller indirekte – lønnet og betalt av staten: Politikerne gjennom partistøtten. Næringslivslobbyen gjennom det elleville grønne subsidiesirkuset. PR-byråene og lobbyistene av sjenerøse venner i offentlig sektor. Journalistene gjennom pressestøtten. Og byråkratene og de offentlig ansatte gjennom statens lønnsregulativ.

Én ting er sløseriet med skattebetalernes penger. Men den kollektive narsissismen er verre. Det er rett og sett kvalmende å se hvor langt den har fått utvikle seg.

Behovet for oppmerksomhet, beundring og selvbekreftelse synes uten grenser blant de politiske A-, B-, C- og D-kjendisene. Det samme gjelder arrogansen og den manglende empatien for de problemer grasrota til daglig sliter med. I år mer enn noensinne. Den overdrevne oppfatningen av egen betydning er i seg selv uspiselig når en vet at de fleste er en gjeng med halvstuderte røvere som holdes i drift kun i kraft av sugerør i statskassa.

Kontradiksjon av de etablerte narrativ og den politisk akseptable historiefortelling er omtrent fraværende.

Arendal 17. august 2023. Høyre-leder Erna Solberg på torget før partilederdebatten under Arendalsuka. Foto: Heiko Junge / NTB.

Programmet fanger knapt opp den desidert største trusselen mot det vestlige demokratiet siden mellomkrigstiden: den politiske klassens bestrebelser på å kneble det folkelige opprøret mot dens avgrensning av hva som er politisk og moralsk korrekt, det omfattende konformitetspresset og stigmatiseringen av alternative meninger, medias ensretting og opptreden som establishments velvillige klakører og den stadige innsnevringen av ytringsfriheten når det stilles spørsmål ved virkelighetsbeskrivelsen til den lille skare som kan kose seg med kald pils i Pollen på skattebetalernes regning.

Folkevandringen fra MENA-landene som medfører den mest omfattende demografiske endringsprosessen i Norge noensinne, snakkes det knapt om. Dette til tross for at innvandringen fører med seg samfunnsmessige omveltninger og utfordringer av enorme dimensjoner sosialt, økonomisk, politisk og kulturelt. Den endrer landet i rekordfart og for all fremtid!

Det snakkes heller ikke om at den sentrale politiske eliten lurte Norge inn i EU gjennom bakdøra ved hjelp av en EØS-avtale som ikke ble gjort til gjenstand for folkeavstemning, til tross for at grasrota sa klart nei til EU to ganger, i henholdsvis 1972 og 1994.

Og til tross for at nærmere 14.000 EU-direktiv og rettsakter siden den gang er blitt implementert  i norsk lov uten et kny fra norske politikere, er det ingen på «demokratiets dansegulv» i Arendal som stiller spørsmål ved at mesteparten av rettsutviklingen i landet er flyttet fra en valgt nasjonalforsamling til en ikke-valgt EU-kommisjon og et EU-parlament bestående av andre nasjoners representanter i Brussel.

Det er heller ingen som stiller spørsmål ved at gjentatte regjeringer ledet av henholdsvis Arbeiderpartiet og Høyre velvillig gir bort kontrollen over våre vannkraftressurser og utsetter befolkningen og kraftkrevende industri for en selvpåført strømpriskrise vi ikke har opplevd maken til tidligere.

Eller at EU krevde vårt eget Gassforhandlingsutvalg avviklet i 2002 under henvisning til at samordningen av den norske gasseksporten var kartellvirksomhet og i strid med det indre marked, samtidig som EU nå selv nettopp har etablerte et importkartell for å holde prisen på norsk gass nede.

Programmet i Arendalsuka er en studie i hva som anses politisk korrekt å snakke om i Norge i 2023.

Arendalsuka representerer den politiske elitens bekreftelse av seg selv og dens egen oppfatning av virkeligheten.

De står på podiet, de sitter i salen og de klapper for hverandres «fortreffelige» innlegg etter tur. De speiler seg i hverandre og i egen selvgodhet mens grasrota og skattebetalerne er henvist til å ta regningen.

Demokratiets dansegulv, my ass!

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!