-Mediekonsernsjefer og redaktører stirrer nå like sultent og håpefullt på statskassen som norske bønder, skriver Kjetil B. Alstadheim i en kommentar i DN. Han har vært på Arendalsuka der bransjen forsøkte å overbevise politikerne om at uten mediene dør demokratiet.

Men hvor mye skal det koste? Hva gjør mediene til mer berettiget enn andre næringer? Mediene får allerede åtte milliarder i året. Da er NRK-lisensen på 5,6 milliarder tatt med. De fleste er ikke klar over hvor stor NRK er i forhold til andre medier. NRK forrykker balansen med sin enorme pengebinge og sugerør ned i lisensbetalernees lommer. De private mediene sliter og NRK ekspanderer og spiser seg inn på deres markeder. Myndighetene later som de ikke ser det.

Mediemangfoldsutvalget ledet at Knut Olav Åmås hadde bare ett svar: Enda flere lettelser i tillegg til momsfritaket som er verdt 1,7 milliarder. Mediebedriftene skulle fritas for arbeidsgiveravgift. Midlertidig. Men har noen hørt om en lettelse som regjeringen har klart å inndra? Og hvorfor skal mediebedriftene få når andre ikke får? Mediene ser ikke at de forfordeles av staten. Det handler tross alt om kommersielle bedrifter.

Hvis man skulle røsket opp i den fastlåste situasjonen burde man avskaffet pressestøtten til opinionsavisene. Klassekampen og Vårt Land får rundt 40 millioner kroner hver. Det hører ikke noe sted hjemme og skaper et falskt bilde av hvor opinionen ligger.

Facebook og faktisk.no har laget en annonsekampanje mot falske nyheter, men de klarer ikke en gang definere hva det er. De kan ikke innrømme det opplagte: Det kommer an på øynene som ser. Falske nyheter er en funksjon av sosiale medier og manglende korrespondanse mellom eliten og grasrota.

Det gir Alstadheims egen avis et godt eksempel på. Rett over hans byline står lederen: Når terror blir normalt.

Den er slapp og kjedelig som bare en norsk leder kan være etter et terrorangrep som gjorde inntrykk på Europa og USA: Fordi det nå er tydelig at dette ikke er enkelthendelser. Det er en målbevisst krigføring, mot sivile i europeiske storbyer.

Svaret i DN er ren bullshit:

Biler og kniver er enkle våpen: «Det vil alltid finnes en folkemengde å kjøre inn i.»

På den andre siden sløver de sine egne våpen. Terror er ment for å oppnå en effekt og spre skrekk. Men når den kan ramme hvor som helst og hvem som helst kan reaksjonen blir varianter av det britiske krigsslagordet «keep calm and carry on».

Det er en pervers bruk av en holdning som britene var tvunget til fordi de var presset helt opp mot veggen. Slik redaksjonene bruker ordtaket virker det passiviserende og til gunst for jihadistene. Det tar brodden av folks reaksjoner.

Etter å ha konstatert at det klokeste er resignasjon, vil DN ha oss til å mene at vi heller ikke bør beskytte oss for mye:

Men det finnes grenser for hva som er praktisk og politisk fornuftig.

Vi kan ikke sperre inne enhver kriminell skoletaper som har fått religiøse anfektelser. En for hardhendt innsats mot minoritetsmiljøer kan styrke offermentaliteten som gjødsler jihadismen Vi ønsker ikke et overvåkingssamfunn.

Det ligger en arroganse og hykleri bak disse ordene, forkledt som bekymring for et åpent samfunn, fremsatt med den ubekymrede minen til noen som couldn’t care less.

Ekspertene spår nye angrep i år og tiår fremover. Det finnes mange farer i livet. Vi må lære oss å leve med terror.

Elitens gamle overlegenhet er kommet tilbake: Det er de andre som dør. Man refererer kun til tallene over drepte, ikke de sårede, og ikke deres pårørende. En dansk kollega skriver bok om terrorofrene. De kan telles i tusener.

Man venner seg ikke til terror. Den som skriver noe sånt er enten brutalt kynisk eller en løgner. Norske medier er begge deler.

Inne i avisen har Gard Oterholm to sider med det samme kjempebildet Document brukte av minnestunden i Barcelona. Overskriften lyder: Drømmer om å gjøre Spania til et kalifat.

Oterholm har intervjuet Magnus Ranstorp ved den svenske Försvarshögskolan, som sier at ja, jihadistene drømmer om å gjenreise al-Andalus. Uttalelsen blir hengende i lufta, som merkelig. Oterholm referer til det historiske al-Andalus, men ikke hvorfor jihadister kan mene de har krav på Spania 500 år senere.

Det står ingenting om det mest relevante: At områder som er erobret av islam aldri kan oppgis. Spania ble en del av dar al-islam, islams hus. Da spanierne gjenerobret sitt land gikk Spania over til å bli dar al-harb, dvs krigens hus.

Jihadistene er ved å ta tilbake det som etter troen er deres.

Hvis DN hadde våget å opplyse om noe som informerte mennesker i dag vet, ville det blitt vanskeligere å skrive en så arrogant lederartikkel. Da måtte de kanskje ta opp spørsmålet om hva Norge er: Krigens hus eller islams hus?

Redaksjoner som behandler sine lesere som fehoder vil etterhvert oppdage at de blir sittende igjen alene.

Tittelen på Alstadhaugs artikkel er: «Mediekrisen er en ensom ting».