Eric Zemmour om opptøyene i Frankrike

Eric Zemmour intervjues den 1. juli på den franske TV-kanalen CNEWS, der han selv tidligere har vært ansatt, om de pågående opptøyene i Frankrike. Zemmour er i dag leder for paritet Reconquête! (Gjenerobring!) og stilte som partiet presidentkandidat ved fjorårets presidentvalg.

Innledningsvis blir han spurt om hvordan man skal betegne den aktuelle situasjonen, og han svarer at Frankrike befinner seg et sted mellom opptøyer og borgerkrig, der etniske opptøyer kan gå over til å bli borgerkrig.

– Var dette noe man kunne forutse, spør intervjueren?

– Gjennom 20 år har jeg sagt at denne sinnsvake, massive innvandringen av mennesker som står meget fjernt fra vår kultur og vår sivilisasjons grunnlag, vil lede til katastrofe. Jeg har sagt det lenge, det er nettopp derfor jeg har engasjert meg politisk, at jeg forlot denne kanalen. Fra alle kanter sa man at innvandring ikke var viktig, det var bare franskmennenes kjøpekraft som betydde noe. Nå ser vi hvor denne forblindethet fører hen. Skriften sto på veggen, men politikerne ville ikke se det.

– Skyldes dette ideologi eller frykt?

– Begge deler. Ideologi, fordi det ble hevdet at et menneske kun er en forbruker, at man kunne komme fra hvor som helst, uavhengig av kultur og røtter, og bli fransk, at hvem som helst kunne bli fransk. Og frykt, fordi man fryktet reaksjonene, vold osv. Men som Churchill uttalte etter München-avtalen: De hadde valget mellom vanære og krig. De valgte vanære og de fikk krigen. Det er det samme hos oss. De valgte underkastelse, og likevel har de fått gerilja-krig.

Intervjueren kommer inn på at disse som deltar i opptøyene stort sett er født i Frankrike, og Zemmour svarer at dette nettopp peker på spørsmålet om hva det vil si å være fransk. Det er riktig at juridisk sett er disse franske. Men de offisielle reaksjonene fra algirske myndigheter på det som nå skjer, viser at de ser på disse som sine egne innbyggere, for dem er det tale om algirere. Det viser at det er mer sammensatt enn man umiddelbart tror.

– Å komme fra et annet land for å bli fransk betyr at man må assimileres, og det betyr at man erstatter lojaliteten til et annet land med lojalitet til Frankrike.

– Vi har politikere som ikke en gang vil prøve å gjennomføre assimilering. Så vi har utenlandske enklaver i landet der en annen sivilisasjon dominerer, en arabisk-muslimsk sivilisasjon, som ikke har noe å gjøre med vår jødisk-kristne, gresk-romerske sivilisasjon og som blir denne sivilisasjons motstander. Resultatet er at vi i dag i realiteten i har opprør mot Frankrike, der hatet mot Frankrike er motoren.

Zemmour sier det er nødvendig å innføre unntakstilstand, der politiet gis vesentlig utvidete fullmakter og der det blir adgang til hurtige rettsprosesser mot de som arresteres. På spørsmål om hæren bør settes inn, sier han at det er naturlig at spørsmålet stilles, men at hæren ikke er trent og utstyrt for denne typen gerilja (-krig), hvilket politiet er. I alle tilfelle må man konfrontere problemet. Men det er også nødvendig å tenke på løsninger på lengre sikt. Det som skjer i dag, er at politiet blir overveldet. Problemet er ikke bare at de møter brutalitet fra demonstrantenes side, men selve antallet. Politiet må trekke seg tilbake, de får beskjed om å vise tilbakeholdenhet, de får ikke bruke sine våpen.

– På kort sikt, hva ville du gjort om du var president?

– På kort sikt handler det om å undertrykke denne revolten. Jeg ville gi politiet de fullmakter de trenger for å slå ned dette opprøret. Det må undertrykkes. Videre er det nødvendig at rettsvesenet sanksjoner overtrederne. Jeg har lest uttalelsen fra Dommeforeningen, og det er en skandale. De støtter i realiteten opprørerne. De som snakker om republikkens bevaring, det er skammelig. Jeg spør meg om man ikke burde kreve oppløsning av dommernes forening på grunn av anti-republikansk oppvigleri. Det er absolutt nødvendig med en fast og ubøyelig represjon. Men på lengres sikt, for meg – om jeg var republikkens president – ville det essensielle være å stoppe immigrasjonen. Stoppe flommen av innvandrere.

Zemmour utdyper hvilke konkrete tiltak som trengs:

– Stoppe familiegjenforening, fjerne «droit de sol» (at man får rett til å bli fransk gjennom å være født i landet), begrense retten til asyl til noen hundre personer, utvise utenlandske lovbrytere, utvise de som har vært arbeidsløse i mer enn 6 måneder og selvsagt de som ikke har lovlig opphold. Jeg vil ikke begrense meg til å snakke om tiltak på kort sikt, for hvis man hadde hørt på meg, ville vi ikke vært der vi er nå.

Journalisten henviser til en tekst Zemmour skrev i 2005 og spør om noe er endret fra hans analyse den gang. En ting er endret, svarer han, og det er antallet. Og det er fundamentalt. Politikken bærer her et enormt ansvar. I 2000 var det 100 000 som lovlig innvandret til Frankrike, jeg snakker ikke om de illegale. I 2010 var det 200 000. I dag er det over 300 000. Dette utenom barna, som ikke telles med, og utenom de som får avslag på asyl men som i realiteten blir værende, fordi man ikke deporterer noen. Omtrent ¾ er nordafrikanere («maghrebins») eller afrikanere. Over 20 år betyr det at millioner av mennesker kommer til fransk jord.

– OK, la oss gå tilbake til opptøyene og det kortsiktige perspektivet. 30% av de innbrakte er mindreårige, flesteparten antagelig franske og ikke alle har dobbelt statsborgerskap. Et eksempel er en ungdom på 13 år som blir tatt fordi han har plyndret en butikk, han er fransk borger, hva skal man gjøre?

– Jeg må gjenta: Med meg, så ville vi ikke vært der vi er. Jeg var den eneste som foreslo å oppheve droit de sol. Men gitt dagens tilstand: Man kan ifølge loven straffe personer over 16 år. Alle er ikke 13-14. De bør settes i fengsel. Videre må det lages en ny regel for de under 16. Det trengs nye sanksjoner mot disse lovbryterne, som ikke har noe til felles med hva vi tidligere har sett. Man må gå på foreldrene, fordi foreldrene har ansvaret for disse barna. Man kan frata dem deres sosiale ytelser. Jeg hører mange sier at det er en sosial revolt, og et produkt av fattigdom. Jeg vil si at, for det første, disse kommer fra svært fattige land, og Frankrike er for disse et eldorado, så jeg forstår ikke at republikkens president kan si at de har grunn til å klage og til å gjøre opprør. I tillegg vil jeg si at de er fylt opp av sosiale ytelser og av privilegier av alle slag. Geografisk privilegium, fordi de lever i metropoler der de nyter av globaliseringens fordeler. Sosiale privilegier, de mottar en rekke ulike type av sosiale ytelser. Skolemessige privilegier. Det er i disse områdene man halverer klassene og tilfører flere lærere. Videre – jeg vil si -rettslige privilegier, for rettsvesenet er svært overbærende med dem. Et eksempel er Nahel (han som ble skutt), man sier at han var ustraffet, men han hadde 15 registeringer hos politiet. Hvorfor har det ikke blitt noen straffer av noen av disse forholdene? Det er fordi rettsvesenet ikke sanksjonerer ham. Alle disse privilegiene akkumuleres. Landet bruker etter 40 år omkring 10 milliarder euro på bypolitikken. Tusen ganger mer enn man bruker på de vanskeligstilte landlige områdene. Man bruker formuer. For disse menneskene, de unge blant dem, er mer voldelige, de setter fyr på det som er bygget, og som man så bygger opp igjen. Det er nødvendig å si til de som ser på ditt program, at det er med deres skattepenger at man må bygge opp igjen alt det som disse folkene har brent ned.

Samtalen går over på hvordan partiet Reconquête viser støtte til politiet, som er i en svært utsatt posisjon, ikke bare fordi de står overfor voldelige opprørere, men også for hva de utsettes for av deler av den den politiske klassen. Zemmour sier det er vanskelig å finne ord for hvordan Jean-Luc Melenchon og hans parti LFI (La France Insoumise) opptrer. De er i virkeligheten de fremste støttespillere i kampen mot Frankrike og mot denne republikken som de later som de vil forsvare. De nekter å appellere til ro og oppmuntrer til mer vold.

– Ideologisk er de de fremste skyldige både sett i et kortsiktig og et langsiktig perspektiv. De støtter opptøyene i dag, og gjennom 20-30 år har de prøvd å kriminalisere alle de som har gått inn for assimilering. De har blitt ideologisk angrepet. Alt det som har vært en normal assimilerings-politikk i Italia og Spania og andre steder har blitt kalt rasisme. Dette skyldes folkene på venstresiden og folkene i LFI. Muslimene har så plukket opp denne retorikken fra venstresiden og brukt den til sin fordel. LFI har profitert på dette i valgene. Ved siste presidentvalg fikk Jean-Luc Melenchon en oppslutning på 60-70 % i alle de utenlandske enklavene i første runde. Han står i takknemlighetsgjeld til disse områdene. Han er et krigsbytte. Han er mannen til islamo-venstre som vil knekke og islamisere Frankrike. Han har forandret seg mye på 20 år. Da var han tilhenger av prinsippet om ikke-religiøsitet i den offentlige sfære («laicité), han omtalte det muslimske sløret for selv-stigmatisering. I dag er han deres fanebærer, fordi han står i gjeld til dem for sitt valgresultat.

– Jeg vil kjempe mot Melanchon med politiske midler, ikke på det rettslige plan, slik jeg selv har blitt utsatt for. Men den politiske kampen må være ubøyelig. Nå ser man hvordan folk fra LFI selv ikke klarer å håndtere det de har vært med på å skape. En deputert til nasjonalforsamlingen og en borgermester fra LFI har blitt utsatt for aggresjon. De har lekt med ilden og i dag vender den seg mot dem. De er pyromaner som selv blir brent av den ilden de har satt i gang.

Intervjuet er oversatt og bearbeidet av redaksjonelle medarbeidere.

Les også: