For flere år siden var det en tidligere SV-politiker som gledet seg stort over våre minste som kommende skattebetalere. Det er helt riktig at disse små blir akkurat det og at de gjennom sine framtidige engasjement i arbeidslivet tilfører Norge skatteinntekter til vårt beste.

La oss dekonstruere innledningen ved å reversere noe av den.

 «Til vårt beste» innebærer at de kronene som triller inn fra blant annet næringslivsledere og arbeidende folk, blir forvaltet på best mulig måte av politikerne.

«Arbeidslivet tilfører Norge skatteinntekter» er grunnstammen i Norges eksistens med tanke på de midlene som behøves for å drifte nasjonen.

«Sine framtidige engasjement i arbeidslivet» forutsetter at de kommende arbeiderne er i stand til å stå i et langt arbeidsliv både fysisk og mentalt.

«Som kommende skattebetalere» er sant og usant på samme tid. Det er naturligvis sant for majoriteten av Norges befolkning, og samtidig finnes det noen som aldri kommer dit.

«Gledet seg stort over våre minste». Ja, gleder vi oss stort over våre minste? Familien gjør det selvfølgelig dersom den ikke er fullstendig dysfunksjonell, men hva sier fellesskapet?

Nå kan vi reversere teksten enda en gang og se hvilket fundament for å leve gode liv vi får da.

Livet begynner ved unnfangelsen helt uavhengig av abortdebatten. Det sies som sant er at fosteret ikke kan klare seg selv utenfor mors liv. Det er i dette bildet noe av begrunnelsen for fri abort tegnes opp. Da blir det neste logiske spørsmålet følgende: Fire år gamle, friske barn «klarer seg selv» siden de beveger kroppen, tenker, spiser og sover og så videre, men slipper vi disse små ut i trafikken? Selvfølgelig ikke. De har jo ingen mulighet til å klare seg selv der ute. Dette er en av elefantene.

Verdsetter vi livet akkurat slik det framkommer med all verdens lyter? I denne sammenhengen er dette begrepet ikke det samme som å være «mindre pen» eller «mindre vellykket». Derimot handler det om dem som blir født med sykdommer, syndromer og sjeldne tilstander eller blir påført det senere uten å underminere hver enkelt persons iboende verdi.

Og nå er vi ved enda en elefant i rommet. De menneskene det er snakk om her, er dem som aldri vil bli i stand til å sørge for Norges skatteinngang. Hva synes vi egentlig om dem? De er jo «bare i stand til» å forbruke pengene våre ved blant annet utstrakt hjelp hjemme dersom familien er så heldig å bli tildelt det. 

Men vent, er det ikke enda en elefant vi finner i nærheten av «de unyttige»? Ja visst, den etiske elefanten. Her må vi aldri få lov til å glemme at måten etikken defineres og utøves på er disse individenes livsforsikring. Bokstavelig talt. 

Videre ser vi at mange unge står utenfor arbeidslivet. Her fokuseres det ikke på de ufrivillige arbeidsløse, men derimot de unge som ikke ser seg i stand til å stå i et arbeidsforhold på grunn av sin mentale skjørhet. Hvordan har vi som samfunn kommet hit?

Dette er nok en elefant, eller rettere sagt: De er både mange og store. Kan det være så ødeleggende enkelt at vi i vår misforståtte godhet hindrer kommende skattebetalere i å utvikle seg til livsdyktige mennesker? Ja, det ser slik ut.

Frustrasjon skal ikke tåles, og dermed senkes nettopp den toleransen. Tålmodig venting er et annet «onde» barna skånes for, samtidig som det er sunn fornuft at vi alle trenes i den typen utholdenhet. Kjedelig arbeid finnes det masse av, uten at det finnes gode grunner for at våre «små» skal få slippe nettopp det. Og slik kunne elefantene regnes opp i en lang, lang liste. Konsekvensene av en slik tankegang er begrepene «curlingforeldre» og «navere», men dessverre finnes det ikke noe av nytte ved disse ordene. Derimot får vi en hel mengde unødvendige utgifter vi hadde klart oss veldig godt foruten til alle menneskers beste.

Arbeidslivets skatteinngang er vel snart en sannhet med modifikasjoner? Dagens samfunnselite med beslutningsmyndighet i forvaltningen av våre felles verdier har klart det «kunststykke» å jage ut risikovillig kapital gjennom en hasardiøs skattepolitikk. Da er det ikke bare disse med penger som forsvinner, men også deres ansatte, som står i fare for å måtte sies opp. Til hva? Nye arbeidsplasser oppdrives ikke sånn uten videre, annet enn i en svulmende stat som snart sprekker som en ballong.

Ønsket er forresten ingen ballong om aldri så blå, men konservative røster med fornuften i behold, historisk minne og føtter med bakkekontakt.

Slik tar vi vare på vårt beste.