Belarus-president Alexander Lukashenko og Zimbabwes president Emmerson Mnangagwa i Harare. Foto: AP Photo/Tsvangirayi Mukwazhi
Endelig fant Belarus-diktator Lukasjenko et land der han er ønsket på besøk, og det ble den ikke utpreget verdensledende nasjonen Zimbabwe. Nå skal de to landenes ledere utveksle erfaringer om å klamre seg til makten.
Lederne i Belarus og Zimbabwe har begge opplevd sanksjoner, de anklages for maktovergrep og brudd på menneskerettigheter, og de to landene er mer eller mindre ansett som pariasnasjoner i verdenssamfunnet.
I sin søken etter å finne anerkjennelse et eller annet sted, har de funnet hverandre. Mandag møttes de i det analytikere omtaler som et forsøk på å utvide sine diplomatiske forbindelser.
NTB-AFP melder om saken.
Verken 68 år gamle Belarus-diktator Aleksandr Lukasjenko eller hans 80 år gamle vert Emmerson Mnangagwa har en høy stjerne særlig mange steder i verden. Men på flyplassen i Harare ble de tiljublet av flere tusen angivelige tilhengere av Mnangagwas parti ZANU-PF.
Zimbabwes president – som har tilnavnet Krokodillen – ble i 2017 sett på som et nytt håp for nasjonen etter nesten 30 år under ledelse av forgjengeren Robert Mugabe.
Men lite ble bedre i landet. Den ene despoten erstattet bare den andre, og elendigheten fortsatte.
Etter hvert kom så meldinger om økende forfølgelse av politiske motstandere og journalister, og Mnangagwa har blitt anklaget for å bruke autoritære metoder for å kvele opposisjonen.
I år søker han gjenvalg, samtidig som han anklages for korrupsjon og menneskerettighetsbrudd.
Lukasjenko har på sin side slått hardt ned på opposisjon og protester etter det ytterst omstridte valget i 2020, der han sikret seg fortsatt makt i landet han har ledet i nærmere 30 år. Belarus er lenge kalt Europas siste diktatur, men har i senere tid i så måte fått følge av sin nabo Russland.
Lukasjenko har for øvrig markert seg som en lydig vasall for Russlands president og diktator Vladimir Putin, og bidrar på ulike måter i krigen mot Ukraina. Dette ligger til grunn for de mange sanksjonene som er innført mot Belarus.
Lukasjenko og Mnangagwaskal skal holde et formelt møte tirsdag. Zimbabwes utenriksminister sier målet er å «styrke det flotte forholdet» mellom landene, innen områder som politikk, gruvedrift og landbruk.
For andre fortoner det hele seg mer som et eksempel på munnhell som «felles skjebne er felles trøst», og kanskje «den blinde hjelper den halte».
Hva to slike mer eller mindre totalt dysfunksjonelle land skal kunne bidra med for hverandre, er uklart, bortsett fra eventuelt å utveksle tips om overvåkningsmetoder og forhørsteknikker, og muligens drøfte fluktplaner ved statskupp eller folkeopprør.
I så måte kunne de med fordel muligens hatt med sine diktatorkolleger fra Russland, Iran, Syria, Venezuela, Kina, Nord-Korea og eventuelt nå også Brasil på møtet, og dannet en slags despotenes internasjonale forum.
Dette er ikke første gang de to omstridte statslederne møtes. I 2019 besøkte Mnangagwa Minsk, og etter det besøket åpnet Belarus en ambassade i Harare.
– Begge landene ønsker videre internasjonale forbindelser – og begge er rammet av sanksjoner fra EU og USA som følge av at det står dårlig til med menneskerettighetene, sier Alex Vines, som leder Afrika-programmet ved den britiske tankesmia Chatham House.
Det faktum at Lukasjenko nå overhodet våger å reise noen dager utenlands, tyder på at han har knust siste rest av opposisjon i landet og mener å ha full kontroll på alle ledd av maktapparatet, dermed ikke frykter å bli avsatt mens han er på reise.
Les også:
Lukasjenkos sørgelige diktatur: Nok en journalist fengslet i Belarus
Bestill fra Document forlag:
Kjøp e-boken av Kent Andersen her!
