Disse ordene fra Jens Stoltenberg til NHOs årskonferanse har den orwellske klang som særkjenner det regimet som er i ferd med å bemektige seg og underlegge seg Vesten. Språket er ugjennomtrengelig og utilgjengelig for sunn fornuft. Folk later som de forstår, for Stoltenberg og Solberg snakker jo norsk. Men i virkeligheten snakker de et helt annet språk.

Den indre meningen og betydning av ordene peker i en helt annen retning enn vi er vant til.

Mediene har massert publikum med det nye språket i lang tid, med en vekt på katastrofer og kriser som hensetter dem i en tilstand av konstant spenning. Dette er typisk for totalitære samfunn. Borgerne må aldri få en sjanse til å summe seg.

Vi blir forvirret av de kjente ansiktene som sier helt nye ting. Mange lar seg forføre. De vil så gjerne tro at dette er den Jens de kjente, den litt keitete, brydde, men likevel Youngstorgets sønn med vinnerstempel i panna.

Det var av betydning for kreftene som nå griper makten at de fikk med seg en sosialdemokratisk gullgutt fra Skandinavia. Fra før har Helle Thorning Schmidt gått samme vei.

Den første var Tony Blair, som var med på å introdusere den nye globale elitens smartness i det nasjonale fellesskap: Han briljerte. Men ting var ikke hva de utga seg for: Ord som solidaritet, fellesskap og tillit ble brukt i en helt annen sammenheng, de ble instrumentalisert. De lød som befalinger, forpliktelser og påbud, noe politikerne kunne bruke etter eget forgodtbefinnende. Trafikken gikk bare én vei: ovenfra og ned.

Det spesielle med denne nye tidsalderen er hvor dårlig artikulert den er. Den er som tatt ut av «1984»: Ett ord brukes om og om igjen, lenge nok til at det er blitt selvforklarende: Mediene var med på å skape Russia collusion. At den senere er totalt tilbakevist og avkreftet, spiller nesten ingen rolle. På samme måte som Twitter Files ikke spiller noen rolle. Mediene fortsetter å ignorere alt som motsier og destruerer deres egenskapte mytologi.

Vi fikk en forsmak på dette med Utøya. Ingen andre enn AUF fikk røre fortellingen om Utøya. Det er ikke lov å reflektere over hendelsen og fremstillingen av den.

Nå er det 6. januar som gis en ikonisk status. Noen har behov for at den settes på en pidestall så den blir en gave som fortsetter å gi og gi.

Men i USA har millioner av mennesker gjennomskuet dette showet for lenge siden. De har vært skeptiske helt siden John F. Kennedy ble skutt og attentatmannen Lee Harvey Oswald ble drept av en obskur bareier, Jack Ruby, mens han var under FBIs bevåkning.

Grasrota kjøper ikke det som kommer ovenfra hvis det lukter det minste svidd.

Opplyste amerikanere vet at politikerne og byråkrater lyver systematisk. En svoren ed betyr ingenting.

Selv opererer de med majestetsfornærmelse: Hvis du stiller spørsmålstegn ved valget i 2020, er du på linje med en Holocaust-fornekter. Hvis du tror at den dype staten sto bak 6. januar, risikerer du tiltale, selv om mye tyder på at det er sant.

I USA følger mange med på avsløringene som kommer, f.eks. ved finlesing av utskriftene av avhør av 6. januar-vitnene som forklarte seg for 6. januar-komiteen. I Skandinavia er det – oss bekjent – kun Document som vet hva det handler om: 6. januar var den store fellen som en gang for alle skulle lukke munnen på Trump og hans tilhengere og hindre ham i å stille til valg i 2024.

Språket minner om tidligere totalitære regimer. Når Berlin meldte om stor fremgang på slagmarken, visste alle at de hadde gått på et nederlag. Når Moskva meldte om overoppfyllelse av femårsplanen, var sannheten det motsatte.

Den offisielle versjonen bygget på løgn. De som bygger løgnen, klarer ikke skille mellom hva som gjør den til løgn og bruken av den. De har levd så lenge i løgnen at de er blitt en del av den.

De drar ikke lenger kjensel på sannheten.

Før Irak-invasjonen i 2003 hadde CIA en kilde i Tyskland som fikk kodenavnet Curveball. Curveball fortalte om Saddams lagre av kjemiske og biologiske våpen. Han ga amerikanerne grunnlaget for å invadere. Utenriksminister Colin Powell satt i Sikkerhetsrådet og tegnet og fortalte med overvåkingsbilder av hvor lagrene lå gjemt. Powell satset sitt gode navn og rykte og kom til å angre bitterlig på det. Curveball forsynte amerikanerne med eventyr, men det var eventyr de ønsket å høre.

I 11. time dro en av Saddams etterretningssjefer til Amman for å møte amerikanerne. Han kunne fortelle at det ikke fantes noen lagre av kjemiske og biologiske våpen. De var destruert for mange år siden. Invasjonen kunne avlyses.

Men amerikanerne hadde allerede samlet en hær i Saudi-Arabia. Forberedelsene var kommet for langt.

Under Russia-gate gikk informasjonen fra Moskva via Demokrater til FBI, som brukte den til å overvåke Trump-kampanjen og lekke som besatt til mediene, som fikk karusellen til å snurre.

Nå er det som om man har en hel flokk med Curveball’er som kappes om å fortelle eventyr. Mediene kan ikke få nok.

De skaper det man kan kalle frenzy: en frenetisk aktivitet.

Men dette er ikke det samme som strategisk evne og kapasitet. Bidens flukt fra Afghanistan var et gedigent nederlag og en gavepakke til USAs fiender.

Det amerikanerne er blitt gode på, er den psykologiske krigføringen. Director of National Intelligence, Avril Haines, skrøt av hvordan de nå bruker etterretning i sanntid.

Før invasjonen 24. februar meldte amerikanske medier om faren for kjemiske angrep. Dette var det kun én kilde på, ifølge en tidligere CIA-mann. Etter reglene skal slike opplysninger verifiseres av andre kilder før de kan brukes. Men dagens regime er ikke interessert i verifisering. De bruker storyen for hva den er verdt.

Tilstrekkelig mange har oppdaget hva den dype staten er i stand til. De tror ikke lenger amerikanerne på deres ord. Når Biden 7. februar sa at USA kom til å sørge for at Nord Stream 2 aldri kom i drift, og på direkte spørsmål fra en tysk reporter om hvordan de skulle klare det, kryptisk svarte: «Vi vil sørge for det», så blir ordene hengende i luften og hentes frem igjen når ledningen sprenges.

Vi har sett et modus operandi utvikle seg over tid. First Amendment betyr ingenting. FBI, CIA, NSA instruerer Twitter om hvilke kontoer de skal stenge, og Twitter gjør som de får beskjed om. I Twitter-ledelsen er det fullt av tidligere etterretningsfolk.

Hvis Biden ligger an til å tape midtveisvalget fordi han har kjørt folks økonomi i grøfta, henter Biden frem fascismens spøkelse og sier at de som ikke stemmer på Demokratene, er anti-demokratiske.

Han hylles av mediene, stort sett.

Biden kan si akkurat hva han vil uten at det får noen konsekvenser. Torsdag sa han at myndighetene har beslaglagt 9 tonn fentanyl, nok til å drepe 1000 mennesker:

Når vi vet at 108.000 mennesker døde av overdose i fjor, 60–70 prosent av fentanyl, forstår vi at regimet og virkeligheten har skilt lagt for lenge siden.

Det er i denne situasjonen at krigen i Ukraina er farlig, og det er en bro for kreftene som vil kapre momentumet og la folk ligge igjen i veigrøfta. Ikke før var pandemiens unntakstilstand over, så fikk vi en ny. I begge tilfeller snakker vi om situasjoner der myndigheter kan oppheve vanlige normer og regler:

Nordmenn skal måtte betale ti-dobbel pris for strømmen. På grunn av Putin. I skyggen av krigen kan de flytte frem sine posisjoner.

Det er en krig også på hjemmebane.

I Kongressen utspiller spliden blant Republikanerne seg for åpen scene. Hvis mindretallet vant, kunne det fått store følger.

Dét kan ikke «Makta» risikere. Derfor var det i dag flere representanter som høylytt klaget over at maktvakuumet truer den nasjonale sikkerheten. De får ikke de nødvendige briefinger før Speaker of the House er på plass.

Nasjonal sikkerhet trumfer den demokratiske prosessen.

 

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.