Samtlige som er siktet og fengslet etter sommerens voldsbølge i hovedstaden har innvandrerbakgrunn. Det er et selvstendig nyhetspoeng. At mediene tier om dette, er en skandale, og gjør vår oppgave enda viktigere.

Det gjør oss samtidig mer utsatt.

Redaksjonen har det siste døgnet opplevd en veritabel telefonstorm fra pårørende til tre siktede. De forsøker å presse oss til selvsensur. De truer med advokater og stevning for retten.

Det er ingen hemmelighet at Document har et ekstra fokus på konsekvensene av masseinnvandringen. Ikke minst har vi satt søkelys på voldskriminaliteten, hvor innvandrere fra ikke-vestlige land er kraftig overrepresentert i statistikken.

I 123 av 128 kategorier av lovbrudd er innvandrere overrepresentert som siktede, ifølge tall SSB la frem i 2019. Innvandrere domfelles nesten fem ganger hyppigere enn nordmenn for ran og utpressing, nesten fire ganger hyppigere for voldtekt, og 3,6 ganger hyppigere for grov kroppsskade (tidl. grov vold), drap og drapsforsøk.

Blodig vold i det offentlige rom

Den siste tidens vold i Oslo er trolig i mange tilfeller interne oppgjør. Men det skjer i det offentlige rom, og gjerne midt på blanke dagen. Midt blant skrekkslagne, tilfeldig forbipasserende. Det bidrar til en følelse av utrygghet og uhygge, uansett om vanlige folk ikke er direkte truet.

Innvandrervolden er et alvorlig samfunnsproblem. Men når mediene kun svært sporadisk, og tydelig motvillig, omtaler dette, faller ansvaret desto tyngre på frie medier som Document. Vi vet at dette medfører større belastning på oss. Selv har jeg mottatt nattlige oppringninger, men også flere ganger blitt politianmeldt for «hensynsløs adferd» (str.l. § 266) for å ha navngitt straffedømte. Politiet har henlagt sakene «på grunn av bevisets stilling». Politiet utelukker altså ikke at jeg kan være skyldig, ved å unnlate å henlegge på grunn av «intet straffbart forhold», som de åpenbart burde ha gjort.

Når saker henlegges på grunn av bevisets stilling, kan saken gjenåpnes når som helst. Selv om det er lite trolig at det vil skje, er det et damoklessverd. Man lar tvilen henge i luften. Det er beklagelig at politiet ikke forstår at dette er utidige angrep på den fjerde statsmakt, og setter ned foten.

Jeg har også blitt truet og verbalt trakassert i og utenfor rettssalene i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett. Mottatt hånende kommentarer fra forsvarsadvokater.

I november ble jeg fysisk angrepet. Telefonen min ble knust.

Document bærer byrden

Det er slikt som følger med jobben. Men vi i Document er ikke i tvil om at vi hadde vært mindre utsatt dersom vi ikke hadde vært så alene om å bedrive seriøs journalistikk om dette samfunnsproblemet.

Norske medier bidrar altså ikke bare til problemet ved å tie, men ytterligere ved at det blir en større byrde for oss få som gjør jobben. Antall gir trygghet, safety in numbers.

At mediene ikke vil ta i denne materien, er et alvorlig problem. De er svenske i hodet, akkurat som justisminister Emilie Mehl. Fortsetter mediene på denne galeien, er de medskyldige i Norges glideflukt mot svenske tilstander.

Vi kan ikke tie

Document har tatt en redaksjonell beslutning: Vi kan ikke tie om hvem som skyter og stikker med kniv i Oslo. Å søke sannheten er faktisk pressens samfunnsoppdrag, hvor høystemt det enn lyder.

De siste ukene har frekvensen av slike «hendelser» gått opp. Noen snakker om en bølge av skyting og knivstikking. Politiet vil gjerne tone det ned, og sier at det er for tidlig å si om vi er inne i en ny trend. Men tidligere i september ble det kjent at Oslo-politiet hadde tvitret om knivepisoder 28 ganger siden juni. Og det var altså kun de sakene politiet hadde valgt å tvitre om.

Antallet unge som blir anmeldt for bæring av kniv og andre våpen stiger, ifølge offentlig statistikk (.pdf).

Byrådsleder Raymond gjentar papegøyeaktig at Oslo fortsatt en «trygg by», som han alltid gjør når han blir spurt om slikt.

Det spørs hva man sammenligner med.

Hva gjør utryggheten med oss?

For hva tenker de mange som blir vitne til at unge menn, «ville i ansiktet», vifter med kniv på offentlig sted, midt på blanke dagen? At det stikkes, at blodet flyter, at de ser en livløs tenåring liggende på gaten, innsauset i blod? Hva tenker de som sitter og hygger seg på  uteserveringene på Torshov når flere skarpe smell plutselig flerrer idyllen?

Ifølge øyenvitneskildringer flyktet de i vill panikk. En skal ha brukket foten i flukten.

Et brudd vil leges, men hva med det mentale; hva gjør følelsen av utrygghet med oss?

Presseetikkens føringer

Dersom det er slik at norske journalister vegrer seg mot å omtale dette, ikke bare fordi de, som vi vet, er generelt venstrevridde, men også fordi pressens etiske regelverk fraråder dem å gjøre det, da har vi et problem.

I punkt 4.3 i pressens Vær Varsom-plakat formanes vi:

Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær varsom ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende.

Spørsmålet blir da: Er det stigmatiserende å påpeke at de hittil ni fengslede i denne voldsbølgen heter Mahmod, «Hafiz», Abullahi, Akil, Aanis, Omer, Hanad, Asad og Mervan? Er det «saken uvedkommende» at 100 prosent av de siktede har ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, mens denne befolkningsgruppen utgjør omlag 25 prosent av befolkningen i Oslo?

Hvorfor fornavn?

Det er ikke tilfeldig at vi bruker de siktedes fornavn. Fengslingskjennelsene inneholder svært lite informasjon, og ingenting om de siktedes opphav. Det eneste vi har å holde oss til er navnet, som tydelig indikerer ikke-vestlig bakgrunn. Kunne vi ikke brukt et alias, som vi faktisk gjorde i tilfellet «Hafiz»? Problemet med dét er at vi som regel ikke kan slå fast hvilken landbakgrunn det er snakk om kun på basis av et navn. Dermed kan vi komme i skade for å villede leserne gjennom å velge et alias fra feil land.

Til dette kan det innvendes at vi kunne ha begrenset oss til å skrive noe slikt som at «den siktede har ikke-vestlig opprinnelse», men det blir mye mer upresist. Begrepet inkluderer svært mange land som knapt er representert i den norske kriminalitetsstatistikken, eksempelvis Kina, Japan og Brasil.

En annen ting er at selv om siktede heter f.eks Abdullahi, kan man ikke slutte at han har opphav i et muslimsk land. Teoretisk kan dette være en norsk-etnisk konvertitt som har skiftet navn, eller en amerikaner med foreldre som av uransakelige grunner valgte et utradisjonelt navn til sitt barn.

Innvendingene kan synes far fetched, men som journalist kan man ikke ta lett på fakta. Vi kan ikke dra slutninger basert på antagelser, uansett hvor plausible de måtte være.

Massivt trykk på telefon

Pårørende av de tre siktede for knivstikkingen på Tveita begynte å ringe oss i går. De fortsatte i dag, massivt. De truer med å stevne oss.

Hanad (17), Asad (18) og Mervan (20) siktet for drapsforsøk med kniv

Jeg avslutter med å sitere hva en av de siktedes pårørende skrev til vår daglige leder, Hanne Tolg, i dag. E-posten er interessant, blant annet fordi den sier noe om totalt manglende forståelse for hva det vil si å ha ytringsfrihet og fri presse:

Bedriften deres har gjort noe dere ikke har lov til. Journalisten deres Øyvind Thunestad har gått ut med personlig informasjon uten samtykke. Jeg ringte dere i går, men i dag så er nr mitt blokkert. Kan du ta tak i det med tanke på at du er daglig leder?
Han har skrevet navn på de siktede i tveita saken og publisert det. Og hva dommeren mener om dem. Han har hverken spurt de pårørende eller de gutta. Så han har IKKE lov til å publisere det.
Kan du sende meg nr ditt slik at jeg får ringt deg?

Det er mediene og myndighetenes «skånsomme» behandling av «svake grupper» som har ført dem inn i denne villfarelsen. Når noen bryter med skånsomheten, går de i orbit. De tror at de med loven i hånd kan angripe den som omtaler at deres unge er kriminelle.

Pressens unnfallenhet i disse sakene lesser en tung bør over på de frie mediene.

Konklusjonen er uansett denne: Vi lar oss ikke true til taushet.

 

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!



Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.