Pressens avsløringer det siste året av stortingsrepresentanters utskeielser på fellesskapets bekostning, dokumenterer også behovet for en fornyelse av demokratiet ved å rekruttere folkevalgte som har andre grunnholdninger enn hos dem som nå er på Løvebakken.

To stortingsrepresentanter er straffedømt for å ha svindlet til seg uberettigede godgjøringer ved hjelp av falske reiseregninger. En statsråd og en stortingspresident forlot sine verv etter at pressen avslørte at de hadde mottatt ytelser i strid med reglene.

Skatteetaten har gjennomgått Stortingets utbetalinger med det resultat at 28 nåværende og tidligere stortingsrepresentanter er blitt orientert om at de kan få skattekrav for ikke å ha skattet tilstrekkelig av sine statsbetalte pendlerboliger.

Etter at varslene ble gitt, sendte stortingsdirektør Marianne Andreassen brev til dem det gjaldt og ga tilbud om psykososiale tjenester for Stortingets regning. Det var Aftenposten som avdekket dette og i sin reportasje også innhentet kommentarer fra fagfolk. Den kjente rettspsykiateren Terje Tørrissen bemerket at ingen politiker med uoppgjort skattekrav ville fått et offentlig tilbud. Tørrissen opplyste at han «sitter i inntaksteam og i veilederen står det ingenting om personer som snyter på skatten eller ikke vet hva 40 km er». Psykologspesialist Else-Marie Molund ber politikere gjøre som deres velgere – bli henvist og så få beskjed om at problemene ikke er alvorlige nok. Privat, men offentlig betalt psykologhjelp for politikere – makan!

Stortingsrepresentanter lønnes dobbelt så høyt som snittet av lønnstakerne. De har en rekke fordeler i tillegg – bl.a. ved behov å bli behandlet på Rikshospitalet utenom tur. Ettersom stortingsrepresentanter har varamenn og -kvinner, er det ingen grunn til særbehandling. Politikeres menneskeverd er ikke høyere enn andres.

Norgeshistoriens mest respekterte statsminister, Einar Gerhardsen var opptatt av at folkets valgte må dele folkets kår. Det er en fremmed tanke for dagens politikere, som har bevilget seg selv provoserende særordninger. De distanserer seg fra folkets livsvilkår.

Norge trenger politikere med helt andre grunnholdninger og som ser på seg selv som folkets tjenere og ikke dets formyndere. Da må rekrutteringen legges om og det må innføres andre prosedyrer for utvelgelse og valg.

Britene har det. De bortimot 200 000 medlemmene av det konservative partiet skal nå velge Boris Johnsons etterfølger. Det rivaliserende partiet Labour gjør det på samme måten og det finnes også partier på Kontinentet som lar grunnplanet avgjøre.

I USA inviteres partienes grasrot til gjennom primærvalg å bestemme hvem som skal være kandidater. Folk som registrerer seg som partiets velgere voterer frem partiets kandidater ved president- og kongressvalg. I Norge er det bare SV som har noe tilsvarende i partivedtektene. Det var slik Torgeir Knag Fylkesnes ble nominert av SV-medlemmene i Troms som ved uravstemning foretrakk ham som stortingskandidat fremfor nominasjonskomiteens kandidat.

I en digital tid hvor alle partimedlemmer har PC og internett, er det en overkommelig sak å arrangere valg i partiene og nominere kandidater til valglister ved at alle medlemmer kan delta. Men det vil partiene neppe gå inn på – for da vil partielitene miste kontrollen. Derfor må det i tilfelle lovfestes at oppsett av valglister skal skje ved at alle medlemmer kan delta, men det kommer Stortinget heller aldri til å vedta. Da glipper kontrollen ut av partitoppenes hender.

Hvis vi skal få en ny type politikere, som setter folkets interesser og behov fremfor sine egne, må utvelgelsen legges om – slik at flere kan bli kandidater og partimedlemmene avgjøre hvem som skal stille til valg. Da kunne vi få folkekjære kandidater av en annen type enn dagens. Slik kunne velgerne få flere alternativer og ikke bare velge blant kandidater som partienes engere forsamlinger har stilt opp. Da kunne vi få politikere med andre grunnholdninger enn de som er formet i et beskyttet liv i organisasjoner og offentlig forvaltning. Det som er mulig å gjennomføre i Storbritannia er gjennomførbart også i Norge – både internt i partiene og ved offentlige valg. 

Tenk om det kunne ligge i partimedlemmenes hender å velge partileder – og ikke la vedkommende bli utpekt av en selvsupplerende elite som i dag! 

Da ville en kandidat av Jonas Gahr Støre-typen aldri gå til topps i Arbeiderpartiet.

 

 

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.