En Ap-regjering sitter nok en gang med hendene i fanget, mens privat sektor kastes ut i en katastrofal lavkonjunktur grunnet politisk besluttet inndragning av kjøpekraft! Vi har sett det før: I 1987 fjernet Gro Harlem Brundtlands andre regjering mesteparten av rentefradraget for personlige skattytere. Over natten fikk en familie med to millioner i boliglån økt sine netto renteutgifter fra 96.000 til 216.000 kr pr år. Økningen tilsvarte en snau gjennomsnittlig årslønn etter skatt. Denne vettløse endringen skjedde uten forvarsel, og til overmål falt den sammen med et globalt børskrakk som kom i oktober samme år. Det ble en katastrofe for mange som hadde lån, ikke minst nyetablerte familier. Boligprisene ble nær halvert før markedet begynte å ta seg opp igjen først i 1993. Mange måtte selge sin bolig og satt igjen kun med gjeld, ettersom opprinnelig gjeld var høyere enn salgssummen.
Dette trigget i sin tur en bankkrise som medførte at staten påførte private bankaksjonærer enorme tap ved å overvurdere bankenes tapspotensial, slik at bankene teknisk sett (på papiret) var konkurs, for deretter å «redde» bankene gjennom fusjoner, kombinert med nedskrivning/nulling av aksjekapitalen og påfølgende aksjeemisjoner til staten, som gjorde staten til hovedeier. Kort tid etter ble store deler av tapsavsetningene tilbakeført, da de hadde vært altfor pessimistiske. De reelle banktapene viste seg å være atskillig mindre enn fryktet. Egenkapitalen hadde i realiteten aldri vært tapt. I prosessen var det en del eiendomskonger som kjøpte mange boliger på tvangssalg og la grunnlaget for milliardformuer. Vanlige folk satt ribbet tilbake.
Regjeringen satt den gang, som nå, med hendene i fanget. De ble bl.a. kraftig kritisert av undertegnede i Aftenposten den gangen, noe som endte i en lengre polemikk. Refrenget fra regjeringen var at folk som kom opp i et uføre pga. endringen i fradragsreglene, hadde tatt opp uansvarlig mye gjeld. I sine svar til sinte og fortvilede låntagere viste finansminister Gunnar Berge og statssekretær Bjørn Skogstad Aamo at de enten ikke skjønte, eller ikke ville erkjenne, hva de faktisk hadde gjort. Skadelidende familier ble overlatt til seg selv, uten et fnugg av medfølelse, og langt mindre noen form for hjelp. Mange tragedier fulgte, i form av blant annet konkurser, oppløste familier, depresjon og selvmord.
Mange av oss ser nå historien gjenta seg. Dagens situasjon kan sågar utvikle seg til noe enda verre enn det vi så i årene 1987 til 1993. Regjeringen viser liten forståelse for den belastningen den nå påfører vanlige folk og bedrifter, med ekstreme strøm- og drivstoffpriser, og en inflasjon og en kronekurs som tilsier at renten skal kraftig opp. Nylig ble Norges Banks utlånsrente (diskontoen) satt opp med 0,5 %, og det varsles flere økninger om kort tid. Høye energipriser og renter er sprengstoff for privat sektor, som på forhånd er svekket av to år med lammende koronatiltak, og minst ti år med «grønn» og destruktiv næringspolitikk med en masse samfunnsøkonomisk totalt bortkastede subsidier og investeringer i karbonrensing, sykkelveier og annen symbolpolitikk, og reduserte investeringer i oljeindustrien. Dagens hevdede «høykonjunktur» er en illusjon, som fort kan snu seg til et mareritt av en økonomisk bølgedal, der privat sektor vil lide mest. Staten, sett isolert, kan ofte sko seg på borgernes bekostning i slike situasjoner – også nå. Vi har sett det før – 1986 var et gullår for Norge. 1987 og de fem årene som fulgte ble et mareritt initiert av den nye Ap-regjeringen, der offentlig sektor kom nærmest uberørt fra det, eller sågar beriket, mens norske borgere tok en stygg smell.
Hvorfor regjeringen nok en gang, i en minst like utfordrende situasjon, og med nedbygget beredskap på alle felt, forholder seg passiv til det som skjer, er en gåte. Levelige energipriser hadde kunnet være en støtdemper mot inflasjon, renteøkning, konkurser og privat fattigdom. Dette kunne man lett ha oppnådd umiddelbart, ved å redusere drivstoffavgiftene med 10 kr literen, og sette en permanent makspris på strøm inklusiv nettleie på 50 øre pr kWt. Det er såre enkelt. Det ville ha dempet den energipristriggende inflasjonen signifikant. Det er mye som hinter om at prisgaloppen er ønsket. Blant annet er markedsprisene på råolje og gass ikke eksepsjonelt høye – de er på nivå med det de var i 2012. Allikevel er prisen til forbrukerne nå ekstremt mye høyere enn i 2012. Dette henger ikke på greip. Men regjeringen gjør fint lite, annet enn å innføre tidsubestemte og kun delvise strømsubsidier, mens primærindustrier som jordbruk og fiskerier, transportbransjen, samt mye annen næringsvirksomhet, må innskrenke, da de ikke lenger kan drive lønnsomt. Vannmagasinene tømmes og norsk natur ødelegges med inntørkede vannveier og vindkraftindustri, for krafteksport til et Europa med selvforskyldt energimangel grunnet hodeløse og «grønne» politiske vedtak. Samtidig snakker stortingsflertallet varmt for norsk EU-medlemskap, mens tre av fire nordmenn er sterkt imot alt sammen.
Hvorfor handler regjeringen og Stortinget nærmest konsekvent på en måte som ikke er i folkets interesse? Hvor er Norge på vei? Kan dette ha noe å gjøre med de erklærte målene som vi har hørt fra FN og WEF (World Economic Forum) i noen år? Er det meningen av vi skal dramatisk ned i levestandard de neste årene? Agenda 2030 inneholder mange erklæringer som ved første øyekast virker fornuftige. Men tenk etter: Globale forskjeller skal reduseres. Hva kan det bety for den rikeste delen av verden, der Norge inngår? De aller fleste mennesker i verden bor i tropisk og subtropisk sone og klarer seg greit med langt mindre enn det vi trenger for å overleve her i det kalde nord. Dersom inntekt per capita skal utjevnes, og ressurser fordeles mer likt, kan det veldig fort bli fatalt for Norge og mange andre vestlige land. Pussig nok de samme landene som bærer hele belastningen for å redusere CO2-innholdet i atmosfæren, slik Parisavtalen og egenerklærte klimamål forutsetter.
Samtidig utbasunerer WEF på sine hjemmesider at i 2030 skal vi ikke eie noe, og være lykkelige.
Det må være lov å spørre hvordan regjeringen og norske stortingspolitikere stiller seg til denne erklæringen, og overnasjonale og udemokratiske organer som WEF, FN og EUs øvrige mål for verden. Er det slik at den depressive utviklingen vi nå ser i Norge og det øvrige Vesten, er ønsket av et flertall av norske rikspolitikere?
Hvis den ikke er ønsket, bør regjeringen snarest ta grep som tjener Norge og den norske befolkning. Demokratene mener at slike grep allerede er utillatelig på overtid. Noe må gjøres raskt. Skjer det ingenting, er det svært nærliggende å konkludere med at flertallet i Norges nasjonalforsamling bevisst undergraver nasjon og folk. Da har det norske folk et enormt problem som vi snarest bør forholde oss konstruktivt til.
Geir Ugland Jacobsen, siviløkonom og partileder for Demokratene
