Tyske dommere har reist til Peru for å se på en isbre. Der skal de avgjøre om et tysk kullselskap har skylda når en peruansk by utslettes av smeltevann. Snart er det Norges tur.

Innsjøen Palcacocha i Peru har blitt 34 ganger større i løpet av de siste femti årene. Derfor har peruaneren Saúl Luciano Lliuya saksøkt Tysklands største strømprodusent RWE, skriver NRK.

Kullselskapet skal være blant de aller største kildene til klimagassutslipp i Europa. Utslipp som Lliuya mener snart kan få fatale følger for ham og 50.000 innbyggere i den peruanske byen han bor i.

– Det er stor fare for at en stor bit fjell og is fra breen kan falle i sjøen og utløse en flom på flere millioner kubikk, sier Martin Mergili, geomorfolog ved østerrikske Graz Universitet til The Guardian.

En fagfellevurdert studie konkluderer med at menneskeskapte utslipp er skyld i at isbreen Palcaraju svetter.

Livet til 20 000 mennesker står angivelig i fare. Derfor vil Lliuva at et selskap som befinner seg på et helt annet kontinent skal ta regningen. Og en tysk domstol har bekreftet at RWE vil bli stilt til ansvar hvis det kan bevises at selskapet har forårsaket klimaendringene som gjør at breen utgjør en flomrisiko.

Hvordan skal man kunne bevise noe slikt? Klimaendringer har eksistert gjennom hele klodens levetid, selv lenge før industri og menneskelig utslipp var et tema. Solens bane har innvirkning på klima. Hvorfor ikke saksøke solen?

Dessuten står RWE for en bitteliten andel av verdens totale utslipp. Skal de da betale sin andel, eller ta hele regningen? Hvordan kan man bevise at akkurat RWE sine utslipp har hatt innvirkning på denne innsjøen i en helt annen verdensdel?

Jeg har sett at Andreas  Nordang Uhre, som er Forsker II ved NORCE Samfunn, skriver i en tråd på Facebook at saksøker ber om at RWE betaler et erstatningsbeløp på £14.250, som utgjør 0,47 % av de estimerte reparasjonskostnadene når byen rammes av den varslede flommen.

Det kommer ut av Institute for Climate Responsibility’s estimat om at RWE er ansvarlig for 0,47 % av klimagassutslippene mellom 1751 og 2010.

Hvor mye koster det egentlig å føre en rettssak som innebærer å sende dommere på befaring i Peru? Trolig langt mer enn selve beløpet som er nevnt av Uhre. Men Uhre mener uansett at vi må applaudere søksmålet, siden dette vil kunne skape «presedens».

Vil bedrifter i alle land måtte stå til ansvar for sine andeler av disse klimautslippene? Neppe, og hva kommer dette av?

Svaret er enkelt, og forklares av den indiske klimaprofessoren Sony Kapoor. Han mener det er uunngåelig at Norge og norske petroleumsselskaper vil bli målskive for søksmål i fremtiden.

– Ingen gidder å søke om erstatning fra noen som ikke kan betale. Jo rikere man er, jo større er sjansen for søksmål. Norge er helt klart blant de to-tre landene i verden med størst risiko for å bli saksøkt.

Det handler altså om omfordeling nok en gang. Men ikke fra alle rike land, selvsagt. Kun de vestlige. Muslimske land som er ansvarlig for store utslipp skal selvsagt slippe unna. Ingen nevner heller Kina, det er vel et tegn på en slags realisme. Klimaaktivistene forstår hvor det er penger å hente.

– Saudi-Arabia kan jo bare skylde på at de ikke trodde på menneskeskapte klimaendringer. Mens Norge aldri vil kunne si at landet ikke visste bedre.

Her sier Kapoor omtrent at siden folk i Saudi-Arabia er dumme og uinformerte, så er de fritatt fra erstatningsansvar. Mener Kapoor at de var sinnssyke i gjerningsøyeblikket? Men gjerningsøyeblikket har jo vart i mange tiår.

Det norske Oljefondet vil være et naturlig mål for alle som søker erstatning for klimaskader, sier Kapoor. Kullprodusenten Indonesia, som er verdens største land med en muslimsk majoritet, har tross alt noe som Kapoor beskriver som «uskyldige» penger, selv om Kapoor innrømmer at landet kanskje har skadet klimaet mer enn Norge.

– Norge har verdens største sparegris der det meste av pengene har sitt opphav i inntektene fra salg av olje og gass. Kanskje har indonesisk kull gjort mer skade. Men der er det nok ikke like lett å målrette erstatningskravet, slik at det ikke rammer «uskyldige» penger.

Gi pengene til Peru, altså. Så kan de disponere Oljefondet til glede for verden. Saudi-Arabia og Indonesia skal få beholde sine «uskyldige» penger. Tyske selskaper og Norges Bank skal få regninger fra hele verden. Er det virkelig mulig å akseptere noe slikt?

Hold my beer, sier trolig klimaminister Espen Barth Eide. Selvsagt skal Norge punge ut, nok en gang. Det er tross alt det viktigste uttrykket for norsk kultur.

Kjøp Kents bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.