Morten Ziebell er en ledende overlege, og Lotte Mørk er prest på Rigshospitalet i København. De mener at danske myndigheter forsøker å fornekte døden ved sin overbehandling av koronapandemien.

Dette kan føre til at velferdsstaten kollapser. Det hele startet med statsminister Mette Frederiksens ord i starten av pandemien, hvor hun erklærte at «hvert mistet liv er en tragedie».

Døden har mistet sin naturlige plass i livet. Helsevesenet blir kvalt av sin egen suksess, mener overlege på Rigshospitalets avdeling for hjerne- og nervekirurgi Morten Ziebell.

Han ser statsminister Mette Frederiksens (S) udsagn under coronaepidemien om, at »hvert mistet liv er en tragedie«, som kulminationen på en udvikling, hvor vi er blevet så gode til at behandle, at vi bruger ressourcer, vi ikke længere har, til at holde døende i live til en elendig sidste tid.

Døden er nærmest blevet en fejl, fiasko eller tragedie i sig selv i stedet for en naturlig del af livet.

»Men hver død er ikke en tragedie,« siger Morten Ziebell.

»Det er helt urealistisk, at vi skal redde alle, og vi skal i hvert fald ikke redde dem, som er ved at dø, og som vi ikke kan gøre mere for. Når politikerne så siger, at du ikke må dø af corona, så bliver forventningsbarren skubbet helt op til skyerne. Men du kan ikke sige, at hvert coronadødsfald er tragisk, for nogle af dem kunne jo godt være det fredfyldte dødsfald.«

Min mor døde i januar 2020. Det føltes ikke som en tragedie. Hun hadde levd livet og måtte betale prisen for litt for mange sigaretter. Minnene lever videre.

Min svigerfar døde i januar 2021. Han var 87 år gammel og levde livet til siste slutt. Selvsagt følte min kone på sorgen, men minnene står sterkere. Heldigvis slapp han å avslutte livet på et eldrehjem, han bodde i egen bolig til siste slutt, bortsett fra noen dager på sykehus før døden tok ham.

Det som var trist, var at hans sønn og datter ikke fikk lov til å besøke ham på sykehuset de dagene han lå der, på grunn av koronahysteriet. Det var heller ikke kjekt å ringe rundt til en hel haug av mennesker med en personlig invitasjon til begravelsen, siden en åpen kirke var forbudt av våre myndigheter.

Min far sa allerede tidlig i pandemien at han ikke gadd å isolere seg fra barnebarna for å beskytte seg mot sykdom. Han ville heller leve livet i ett år enn å isolere seg på sine gamle dager (han har også passert 80 år).

Livet slutter med døden. Slik er virkeligheten. Det er selvsagt fryktelig trist når et barn mister livet, for et barn mister faktisk livet. En person på 85 år har tross alt levd.

Når succeskriteriet er overlevelse, er døden en fiasko.

For præst ved Rigshospitalet Lotte Mørk står Mette Frederiksens udmelding som en milepæl.

For selvom hun godt er klar over, hvad statsministeren mente, så udtrykker det også en kultur, der er blevet fremmedgjort fra døden.

»Når man siger, at hvert dødsfald er en tragedie, så sætter man den allerede eksisterende dødsangst på steroider. Det resulterer i enøjede beslutninger, hvor det eneste svar er restriktioner, restriktioner, restriktioner.

For måden at undgå død er ved, at vi alle sammen lukker os inde. Med det resultat, at meget dødelige sygdomme bliver underbehandlet, og nogle dør alene, og vi har en mistrivsel og ensomhed uden sidestykke, som vi slet ikke har set de eksistentielle og åndelige senfølger af endnu,« sier Lotte Mørk.

En klok prest, etter min mening. For hvis kristendommen virkelig betyr noe, så er det at et godt levd liv etterfølges av evigheten i paradiset. Det er grunnstenen i den kristne tro.

Selv er jeg ateist og følger vikingenes prinsipp om å oppnå et godt ettermæle. Minnene skal leve videre selv om kroppen dør. Mine skriblerier vil ligge der, i cyberspace, selv om fingrene slutter å hamre på tastaturet.

Hvis man hele tiden skal frykte døden, så kan man ikke nyte livet. Selv har jeg som ung mann utfordret døden, med idioti som jeg nesten må le av nå. Stup fra store høyder, klatring i fjellvegger uten sikring, og andre svært risikable aktiviteter.

Men når man utfordrer døden, og overlever, så får livet større verdi. Nå er jeg far og har ansvar for flere enn meg selv. Da blir man litt mer forsiktig.

»Døden konfronterer os med den ultimative afmagt, og det er svært som aldrig før, for vi blevet så vant til at kunne handle og behandle al ting,« sier Lotte Mørk.

Jeg var sykt stolt av min yngste sønn da han måtte reddes av brannvesenet en av de første skoledagene etter å ha satt seg fast i toppen av det høyeste treet i skolegården. Han ble lokalkjendis allerede den gangen. Alle husket den lille gutten som måtte reddes av to brannbiler.

Vi må slutte å frykte døden, for da frykter vi selve livet. Vi må lytte til Kierkegaard og ta det store spranget ut i uvissheten.

For vi får bare ett liv. Da bør vi ikke kaste bort denne gaven på frykt, hat og usikkerhet. Nettopp derfor bør vi ignorere politikere som forsøker å skremme livsgleden fra oss.

Berlingske

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.