Det blir et spennende år for Frankrike og den sittende president Emmanuel Macron. I januar tar Frankrike over den roterende rollen som presidentskap for EU. I april skal presidentvalget avholdes.

Macron håper at hans fremtredende rolle i EU vil hjelpe ham fram mot seier i april. Han vil male et bilde av seg selv som Europas ledende politiker, nå som Angela Merkel forlater den internasjonale scenen.

Men allerede nå viser franskmenn sin misnøye, etter at franske myndigheter overser den franske nasjonalismen. De har lyst opp kjente landemerker, som Élyséepalasset, Notre Dame og Eiffeltårnet i EU-blått.

Verst av alt: Midt under Triumfbuen har de hengt opp et gigantisk EU-flagg, rett over graven til «Den ukjente soldat».

Oppføringen av Triumfbuen startet i 1806, som en heder til selveste Napoleon. Den ble dog ikke fullført før tredve år senere.
Innvendig har buen inngravert navnene på franske generaler og slagsteder. Utvendig domineres dekoren av relieffet La Marseillaise av François Rude. Den ukjente soldats grav ligger under Triumfbuen. Bygningen er 50 meter høy.

Man har altså tapetsert noen av de mest hellige stedene i Frankrike med EUs farger og flagg. Og dette skaper raseri hos den mer nasjonalistiske delen av Frankrike.

Eric Zemmour og Marine Le Pen utnytter selvsagt situasjonen. Le Pen kalte flagget under Triumfbuen for «en krenkende provokasjon av de som har kjempet for Frankrike». Mens Zemmour beskrev det som «en fornærmelse» og en form for vandalisme.

Også fra venstresiden kommer det kritikk mot Macron og hans flørt med EU. En parlamentariker fra ytre venstre-partiet France Insoumise skrev på Twitter: «Den ukjente soldat døde ikke for Brussel».

Presset førte til at myndighetene måtte fjerne EU-flagget fra Triumfbuen tidligere enn planlagt. Macron fikk en leksjon i at ikke alle franskmenn deler hans entusiasme for EU, noe som har en viss betydning nå som tyskerne med støtte fra Macron drømmer om å opprette et føderalt Europa.

Macron burde vite at skepsisen til EU er stor i Frankrike. Han sa selv i 2018 at hvis franskmennene fikk anledning, så ville et flertall trolig velge å stemme for en «Frexit».

Flaggepisoden gir et signal som tyder på at det franske valget vil bli preget av den pågående kulturkrigen, skriver viseredaktør Fraser Myers i Spiked.

Questions of the nation state, the EU, globalism, immigration, the place of Islam in secular French society and the challenge of Islamist extremism are likely to be at the forefront. Certainly, voters are becoming more restless on these issues.

Polls point to a deep unease with the direction of modern France, with majorities saying they no longer feel ‘at home’ in France, that immigration is too high and that France is a nation in decline.

Å miste sitt hjemland er ingen behagelig følelse. En hel vestlig verden bekymrer seg for f.eks. palestinere, som aldri egentlig har hatt et land. Men samtidig bryr de seg ingenting om svensker, nordmenn eller franskmenn som ser at store deler av landet blir gitt bort uten kamp.

Groruddalen, Rosengård og les banlieues er allerede tapte områder. Oslo står for tur, Malmø er fortapt. De økonomiske og sosiale kostnadene kan nesten ikke måles. Og de som protesterer avvises som rasister.

Tapet av en nasjonal vilje kan komme til å prege det franske valget mer enn det tradisjonelle høyre/venstre-skillet. Macron selv har en noe uklar posisjon i forhold til høyre og venstre. Men han fremstår som en globalist, selv om han i ny og ne rasler med den nasjonale sabelen.

Macron er fortsatt favoritt til å vinne presidentvalget i april. Ikke fordi han er så populær, men fordi ingen av alternativene virker i stand til å samle folket rundt seg.

Kun Zemmour og Le Pen virker å ha en ørliten sjanse, med Valérie Pécresse fra Les Républicains som en outsider. Venstresiden virker helt død i fransk politikk.

En av disse vil nå andre runde, i en ren duell mot Macron, så lenge ikke Macron får over 50 prosent av stemmene i første runde. Dét er det få som tror vil skje.

Utfordringen fra Zemmour og Le Pen kan ha bidratt til Macron’s oppgjør med islamismen.  Innenriksminister Gérald Darmamin anklaget sågar Le Pen for å være for «soft» mot islamismen i en TV-debatt i fjor.

Hvis nasjonalisme spiller en viktig rolle for franskmenn så vil dette tjene Zemmour. Han er den av kandidatene som ikke er redd for å si «Make France Great Again». I motsetning til Le Pen, vinner Zemmour støtte fra intellektuelle og velutdannede mennesker, ikke bare misfornøyde folk fra arbeiderklassen.

Men uansett slåss de om mange av de samme velgerne. Så spørs det hva som skjer i en eventuell andre runde: Vil en tapende Zemmour støtte en tilnærmet sosialdemokrat som Le Pen? Eller vice versa? Dette kan bli avgjørende.

Det virker dog nokså klart at det franske presidentvalget vil handle mer om nasjonalisme og EU, enn om klassisk høyre/venstre-politikk.

Why the culture war will dominate the French elections 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.