Pandemifrykten er blitt fryktens mor, som holder oss i age, gjør at vi ikke kommer i gang med livene våre, gjør det umulig å planlegge. En permanent unntakstilstand.

I skyggen av pandemifrykten er det mye annet som blekner, blant annet frykten for islam.

Derfor kan terroren på Kongsberg og Bislett-terroristen henvises til glemmeboken etter bare noen dager. Myndighetene vil at du skal glemme.

De vil at du skal skru av din kritiske sans. Men vi ser av kommentarfeltet og merker på responsen at kritikken øker, fordi mennesket har et innebygget behov for å kjenne sannheten: Hvor kom viruset fra? Hvor mange ganger skal vi vaksineres? Hvorfor endres definisjoner underveis? Hvorfor får vi så lite informasjon om bivirkningene? Hvor lenge skal pandemiregimet vare?

Ikke kall det omsorg! Vi har for lengst gjennomskuet at det handler om noe mer og at helse brukes som et politisk våpen.

Hva gjør pandemipolitikken med vår evne til å tenke og se ting i perspektiv?

Vi trenger en solid dose galgenhumor for å kunne holde ut virkeligheten.

Jeg stiller meg spørsmålet: Er vi for negative? Har vi fokusert for mye på det dystre?

Men våre negative historier er stilt fullstendig i skyggen av fryktpropagandaen som mediene spyr ut time for time.

Jeg tror mange er blitt helt numne, eller sitter som i transe og ser smittetallene danse foran øynene.

Hvordan blir de inne i hodet av å konsumere slike mengder smittetall?

En av våre store oppgaver i 2022 blir å bevare overblikket og balansen.

Drønnet fra propagandaen gjør oss døve. Den er ment å holde oss i konstant spenning, ute av likevekt. Dette er en av taktikkene totalitære regimer bruker mot sine undersåtter: Vi må ikke tillates å gjenvinne balansen og likevekten, den indre roen som gjør at mennesker forstår sin egen situasjon. Derfor må det hele tiden rulles ut nye varianter, så man igjen kan sette i verk krisescenariene.

Denne varianten var så mild at den kunne være en blessing in disguise (velsignelse i forkledning). Likevel tok man igjen frem munnbindet og økte vaksinepresset.

Dagens mennesker minner meg om egyptiske mumier. De lå surret inn i lag med gasbind. Slik ser vi ut, vi også.

Vi er mumifiserte. Det er en tilstand av isolasjon og autisme. Hvis dette vedvarer, vil vi bli levende døde.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.