T.v. detalj fra «The Governess» av Rebecca Solomon (1832–1886), t.h. «Procureur» av Honoré Daumier (1808–1879).

Det kastes for mye mat. Alle må skjerpe seg. Så når Oslo kommune sender ut en brosjyre med oppdateringer om kildesortering – blå pose skal bli lilla, grønn forblir grønn – er det en god anledning til å påpeke all maten som kastes. Greit, vi er vant til at offentlige instanser minner oss om våre svakheter. I brosjyren sies det slik:

«Husk å spise opp maten din!»

Det er den gamle guvernantestilen. Slik snakker man til barn. Den opprinnelige guvernanten var privat ansatt for å hjelpe til med barneoppdragelsen og gi elementær undervisning. Hun hører hjemme i en overklassekultur, og hennes idealer om et veloppdragent barn hører fortiden til. Hva skjer når guvernantestilen dukker opp i kommunens skriv til borgerne? Jeg tror infantiliseringen skal bli spiselig fordi den kommer i en slags humoristisk innpakking.

Utropstegnet kan skyldes en dyktig kommunikasjonsrådgiver. Det virker selvironisk: Jada, vi vet at du ikke er et barn, vi bare ergrer deg litt med guvernantestilen. Hvis du rister på hodet over denne språkbruken, vel, da legger du merke til budskapet, ikke sant? Hvis du derimot blir sur og ikke tar hensyn til rådet, da oppfører du deg som et barn. Det vil du sikkert unngå.

Det hender ofte at guvernanten snakker høyere og krever mer oppmerksomhet. Jeg er med i Frivilligheten, der enkelte aktiviteter ikke ble innstilt da landet var nedstengt. Skrøpelige mennesker trenger alltid hjelp til nødvendige ærend, som besøk hos lege eller tannlege. Vi ble tilkalt til et møte for å se kommunens video om hvordan man vasker hendene. Mener kommunen at oppegående pensjonister ikke vet det? Vel, vi lærte at man skal la to fingre på den ene hånden gjøre en grundig sirkelbevegelse i håndflaten på den andre. Slik får hygienen et profesjonelt preg.

Tidligere handlet «mentalhygiene» om å takle personlige frustrasjoner, nå er det kulturen som skal være mentalhygienisk. Blant dagens guvernanter er det flere akademikere som dyrker kunsten å oppdage rasisme og sexisme og xenofobi i pensum. De erklærer at slikt grums må vekk. En sentral doktrine er at Vestens kultur er basert på privilegiet. Er det spesifikt for den vestlige? Spørsmålet blir helst sett som unnfallende, unnskyldende, i beste fall irrelevant. Middelaldrende guvernanter skapte den etter hvert velkjente cancel-kulturen, som tidlig møtte motstand hos enkelte eldre. Også noen yngre er etter hvert blitt betenkt over krav om sensur som logisk følger av denne dypt intolerante trenden.

Holdningskampanjene kan bli aggressive. Selvsagt er det ingen detaljstyring av medarbeiderne i NRK, f.eks. kan en litterær anmelder uttrykke seg etter eget hode. Jeg skal gi et eksempel, det handler om en anmeldelse av en roman som jeg ikke har lest. Selve romanen er heller ikke hovedsak her. Tema er ifølge anmelderen slitet for å holde fast på fellesskapets «vi» nå som individets «jeg» er så dominerende. Romanen roses for å ha gjennomført prosjektet meget godt, slik at også spenninger mellom norske ektefeller spiller inn og gir historien personlig dybde. Boken anbefales på det varmeste. Anmelderen avslutter med følgende:

«Alle som anser seg selv som samfunnsborgere og medmennesker – eller spesielt de som ikke gjør det! – burde lese denne boka.»

Innskuddet er ganske fantastisk, strengt tatt absurd. Her har utropstegnet ingen selvironisk funksjon, budskapet skal hamres inn. Anmelderen mener neppe at noen lesere vil gjenkjenne seg som ikke-samfunnsborgere og ikke-medmennesker, og dermed bli motivert til å lese boka. Det er noe annet som meddeles: Det finnes mennesker som ikke fortjener å kalles samfunnsborgere og medmennesker, og nettopp disse trenger å lese denne boka. Eller noe mildere, mer folkelig: Drittsekker trenger osv.

Hvem er det konkret tale om? Det blir ikke nærmere angitt, men utvilsomt er det noen som ikke deler anmelderens oppfatninger og holdninger. Romanen er lagt til Tøyen i Oslo. Kanskje sikter anmelderen mot folk som stiller seg skeptisk til innvandringen de siste årtier, kanskje er det de største egoistene blant oss, uansett er det tale om mindreverdige mennesker. Her er det ikke den akademiske guvernanten vi hører, her har vi å gjøre med Anklageren.

Når staten opptrer som anklager, er det tale om aktor i en straffesak. Andre anklagere kan ikke nedlegge påstand om annet enn fordømmelse. Men det er ille nok hvis man har en sterk bevegelse i ryggen, som tilfellet var med Me too. Blant anklagde menn er de færreste blitt dømt i en rettssal. Mange flere har nok oppført seg kritikkverdig eller motbydelig, og dermed gjort seg fortjent til fordømmelse i varierende grad. Det skumle med Me too var som kjent at anklagerne gjorde krav på ukritisk troverdighet. Dette var anklagere med stor moralsk makt.

Guvernanten gjør bruk av pedagogikk, anklageren foretrekker gapestokk. Me too var et kvinneprosjekt og derfor unntaket som bekrefter regelen, som er at verken guvernante eller anklager er kjønnsbestemte posisjoner i dag.

Som en ramme rundt alt dette ligger statens makt over samfunnet. Politikere fremhever viktigheten av «sivilsamfunnet», forstått som fellesskap utenfor statlig kontroll. Men når et utall organisasjoner, fremfor alt massemedia og de humanitære NGO-er, er basert på statlig finansering, da er staten tungt involvert i sivilsamfunnet. En konsekvens er retorisk avlastning: Siden de statsfinansierte organisasjonene er arenaer for guvernanten og anklageren, trenger ikke staten selv opptre i disse rollene. Anmelderens utfall kunne ikke ha kommet fra noen statsråd. Den rådende politikk forsvares med størst nidkjærhet av aktører som formelt sett ikke er statlige. Det spares ikke på kruttet når de viktigste prosjektene skal forsvares, altså strevet for å nå klimamålene, utvikling av det flerkulturelle samfunnet, stadig sterkere tilknytning til EU og aksept av FNs programmer. Staten kunne ikke ha kuttet den beskjedne støtten til HRS om ikke en rekke kommentatorer og redaktører ønsket å sette en rødglødende grense for det lovpriste mangfoldet.

Uansett hvilke partier som har regjeringsmakt vil en norsk regjering virke konservativ i offentligheten. Det skyldes at journalistiske guvernanter og anklagere alltid utfordrer makten fra samme vinkel: Hvorfor kom de nye restriksjonene så sent på plass? Hvorfor ikke kraftigere tiltak mot den truende klimakatastrofen? Hvorfor ikke ta inn flere flyktninger, slik FN ber om? Hvorfor ikke hente hjem våre egne terrorister? Samvirket mellom makthavere og deres utspørrere i NRK skaper et snedig inntrykk av en svært forsiktig regjering. Skattebetalerne finansierer statens pådrivere.

Jeg har gitt bare to sitater, men jeg mener de er representative for moraliseringen i dag. Guvernanten er den forståelsesfulle. Konseptene er jo hentet fra barneoppdragelsen, man har å gjøre med folk som ikke vet bedre eller de lar seg distrahere og glemmer å spise opp maten sin. Anklageren er ikke opptatt av formildende omstendigheter hos de anklagde. Deres forkastelige menneskesyn er sakens kjerne. Det sentrale anklagepunktet i dag, som gir energi til flere andre, er naturligvis rasisme. Norske anklagere forteller oss at den amerikanske raseproblematikken er like aktuell her i landet. Heller ikke nordmenn vedkjenner seg sitt hvite herredømme og sin systemiske rasisme. Gitt denne latterlige doktrinen må guvernanten opptre som den forsonlige og trøstende og forsikre at vi ikke nødvendigvis er onde mennesker.

Ikke desto mindre trenger vi guvernanter og anklagere, folk som profesjonelt påpeker svakheter i samfunnet. Det ligger jo i velferdsstatens natur å støtte «sårbare grupper», som utvilsomt finnes også i velstående land. Spørsmålet er hvilke av disse gruppene som får oppmerksomhet. Av naturlige årsaker er de svært unge og de svært gamle alltid sårbare grupper. Det norske barnevernet blir kritisert for å gripe inn for ofte, men en grufull historie fra England tilsier at en slik instans – samt iherdige gravejournalister av anklage-typen – i høy grad er påkrevd. En 6-åring er blitt plaget og pint til døde av far og stemor. Lokalt barnevern ble varslet, men bare måneder før barnet døde klarte man ikke å forstå at noe var fryktelig galt. Enkelte i familien ante det. En spesiell detalj i denne saken kan ha vært skjebnesvanger: Det var lockdown, folk skulle holde seg hjemme. Politiet advarte en onkel mot å oppsøke barnet. Fortsatte han med det, kunne han bli arrestert.

Denne detaljen i tragedien er situasjonsbetinget og ekstrem, ikke desto mindre er det grunn til å spørre hvor mange andre som utilsiktet er blitt ofre for forbud under epidemien. En slik sak viser til nye oppgaver for guvernanten og anklageren. I dag later de til å være styrt av ideen om at sårbare grupper typisk er tjent med strengere forbud, slik at «liberalisering» er gunstig bare for de sterke. (Innvandringspolitikk er som kjent et unntak.) Det burde være mulig å frigjøre seg fra denne ideen. Årvåkenheten kan bli mer treffsikker hvis man også reviderte andre holdninger. Vi vet at frykt for rasismebeskyldninger har lammet myndigheter og ført til at sårbare grupper er blitt sviktet grovt. For å holde myndigheter under oppsikt er det klart nok behov for en annen type engasjerte guvernanter og anklagere, folk som forstår hva som må frem i lyset til enhver tid.

 

Kjøp «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!

 

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.