Vår politiske ledelse kjenner intet annet språk enn frykten. De ønsker en vettskremt og lydig befolkning. Dette ser vi særlig nå under den evigvarende pandemien. Frykten er blitt deres viktigste våpen.

Den britiske statsministeren beskriver den nye varianten omikron som en flodbølge. Det er nesten et direkte sitat fra den europeiske fryktdronningen Nicola Sturgeon, som brukte begrepet «a tsunami of infections».

Er det registrert noen dødsfall i forbindelse med omikron? Vel, det sies at én person døde i går med påvist omikron, den første i verden.

Disse metaforene brukes for å skremme oss, for å skape lojalitet gjennom frykt. For det virker som den politiske ledelsen i så å si alle europeiske land ikke aner hva de holder på med.

Våre politikere bruker frykt som våpen i mange sammenhenger. Fra politisk hold lærer vi ikke å frykte terrorisme, voldtekter, drap, splittelse og fornedringsvold som følge av masseinnvandringen. Ingen ber oss om å frykte rasert økonomi eller en økende islamisering.

Nei, vi lærer å hate vår egen kultur og å frykte den store stygge «rasismen», de hvite privilegiene. Vi får lover som gjør det forbudt å protestere mot utviklingen med et litt for folkelig språk. Vi flås levende for å betale for vår egen undergang.

Samtidig brukes frykten for global oppvarming uhemmet. Denne spådommen om klodens undergang er et gammelt skremsel i ny innpakning. Ifølge slike spådommer har vi alltid bare ti–tolv år på oss for å redde planeten. Derfor må vi flås, igjen.

Patetiske forsøk på å blidgjøre et ransoffer med ti prosent av det som er stjålet, holder ikke, herr Støre.

Johanne Gahr Støre passer bedre foran i Pride-toget enn som statsminister.

Oi, skrev jeg Johanne? Jeg mente Jonas. Håper ingen liv gikk tapt mellom disse setningene.

Transaktivistene forteller oss at unge mennesker kan ta livet av seg hvis vi ikke krøller tungene våre og tiltaler dem ved dagens nye pronomenvariant. Det er så latterlig at de påstår noe slikt, for da beviser de på en måte et poeng de samme transaktivistene har kjempet mot i mange år:

Hvis noen hadde tiltalt eller omtalt meg som «hun Erling», ville ikke dette ført til at jeg umiddelbart hoppet fra nærmeste bru. For dette ville vel innebære at jeg slet med mentale problemer?

Men siden transaktivistene lenge kjempet for at transseksualitet skulle fjernes fra listen over mentale lidelser, så er det nokså dumt at de bruker frykten for selvmord for småtteri som våpen mot vanlige folk som egentlig bare vil la transene leve sine liv i fred.

Rotter i et laboratorium

Vi blir ikke lenger behandlet som mennesker med fornuft og forstand. Vi blir behandlet som rotter i et laboratorium, skriver Brendan O’Neill i Spiked.

Go outside and you might unwittingly kill someone. Visit granny and she could end up in hospital. And now, get boosted or you could be washed away by that tsunami on the horizon, by the violent wave of sickness coming to a street near you soon.

Any attempt to engage with us as rational, reasonable adults, capable of understanding viruses and of taking voluntary action where necessary to protect ourselves and our communities, was abandoned long ago.

Instead we are treated as lab rats, poked and jolted this way and that by a bureaucracy that now relies entirely on fear.

Politiseringen av frykt og panikk fører til en lammelse i befolkningen. Det er symboler på en sivilisasjon på vei mot undergangen.

Douglas Adams konkluderte i sin legendariske bokserie Hitchhiker’s Guide to the Galaxy at det ikke var mennesker som utførte forsøk på mus. Det var faktisk mus som utførte forsøk på hele menneskerasen.

Frykten i seg selv

Det første jeg sa om korona, var at «Det eneste vi har å frykte, er frykten i seg selv». Dessverre fikk jeg rett. Og slik oppsto pandemien. En pandemi av frykt.

En pessimist som meg ønsker virkelig ikke å få rett i sine spådommer. For selv en pessimist ønsker seg en god fremtid.

Frykten splitter folket, den splitter familier. Voksne folk sier på fullt alvor at endelig kan barna gi en klem til bestefar igjen. Hører dere hva dere selv sier?

Min far sa det enkelt. Han var rundt 80 år da pandemien brøt ut, og fikk advarsler om at han burde holde seg unna barnebarna og barna sine en stund. Han bare fnøs og sa noe i retning av at han heller ville få to gode måneder sammen med barnebarna enn to meningsløse år som en ensom gammal gubbe.

Livet starter med unnfangelse og fødsel og ender med døden. Slik har det vært i tusenvis av generasjoner.

Men i 2021 er vi usikre på hvem som føder barnet, og på når et barn kan kalles et levende vesen. Samtidig benekter vi døden, som om vi har blitt homo deus. Men vi har egentlig blitt homo idiota.

De som er redde for sykdommen, skal selvsagt respekteres, og slippe å få besøk. Så får de sitte der og telle dagene sine.

Men vi er ikke hjelpeløse vesener som ikke klarer å følge smittevernregler, selv om enkelte grupper i vårt samfunn har vist en annen innstilling. Vaksinetvang er idiotisk når over 95 prosent av dem som tilhører risikosonen er vaksinert.

The elites have entirely lost the ability, and the will, to reason with us. The impact this has on the ideal and the practice of citizenship cannot be overstated.

Folket er hår i suppa

Folket har nå endt opp som et hår i suppa for den politiske ledelsen, et unødvendig irritasjonsmoment som virker forstyrrende i pausene mellom Davos, Brussel of FN-bygningen i New York.

Det autoritære og det totalitære ligger ikke langt unna i en slik situasjon. Faktisk er de allerede her, i enkelte land.

Det foregår også en klar prioritering av «Big Business» på bekostning av småbedrifter, gjerne livsverk bygget opp av familier. Under pandemien ble restaurantene stengt ned. Så fikk de lov til å holde åpent, men de fikk ikke selge øl.

Det er umulig å anslå de langsiktige kostnadene. Men nå leste jeg nylig om de økte strømprisene for et lite gatekjøkken i Oslo. De hadde åpent 60 timer mindre pr. måned, noe som selvsagt medfører både lavere omsetning og færre arbeidstimer. Allikevel hadde strømkostnadene økt kraftig.

Kåre Wiig, Norges tomatkonge, måtte redusere produksjonen, og 32 arbeidere ble permittert eller oppsagt, Stålverket i Jørpeland sa opp 77 arbeidere, siden strømkostnadene steg med over en million kroner i året. Så nå får vi ikke lenger kjøpt norske tomater i vår lokale butikk.

Frykten for nye nedstengninger og enda høyere strømpriser fører til endring i hvordan vi opptrer. Hvem ønsker å investere i kraftkrevende industri nå? Vil en ung, talentfull kokk satse på å starte en liten bistro i disse dager? Hvem vil kjøpe enebolig når det innebærer over 10.000 kroner i strømregning hver måned?

Det virker ikke så sannsynlig. Vi kan risikere nedsmelting av økonomien, stor arbeidsløshet og økonomisk ruin på grunn av dette fryktregimet.

Samtidig sørger myndighetene i samarbeid med Big Tech for at vi blir fratatt vår frihet.

When liberty can be snatched away at a moment’s notice, it becomes meaningless.

Vaksiner er tilgjengelig for dem som ønsker det, så la oss og barna våre få leve normale liv igjen.

La tyskernes politikere selv stå til ansvar for sitt idiotiske prosjekt Energiewende. Det er ikke norske strømkunder som skal betale prisen for at Merkel mislyktes.

Mest av alt: Ligg unna det lille vi har igjen av frihet. Det er nok nå. Skrur dere til litt hardere nå, så blir det fort franske tilstander her i landet.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.