TV-aksjonen ble løsningen på et uløselig problem. Lidelsen vi støtte på i hverdagen, kunne vi løse ved personlig innsats. Men lidelsene i land langt vekk ga oss ikke de samme mulighetene. Resultatet er blant annet TV-aksjonen, det absurde mirakelet som bringer kjendiser og sultende barn sammen i et tenkt fellesskap.

Dette skriver frilansjournalist Anne Håskoll-Haugen om i en ren tour de force. Håskoll-Haugen er utdannet sosialantropolog med bakgrunn fra internasjonalt utviklingsarbeid, og hun skriver en fast spalte i Bistandsaktuelt.

Hun beskriver TV-aksjonen som et «vilt, absurd opplegg».

For hvem er villig til å spandere hele søndagskvelden på å se skikkelig kjipe bilder av barn i nød? Nei, her gjelder det å ha det gøy, få til skikkelig feel good så ingen skrur av skjermen – og viktigst av alt; få folk så engasjerte at de overfører penger både én, to, kanskje tre ganger.

Og slik har vi endt opp i dette helt vilt absurde opplegget hvor det kryssklippes mellom jenter som tvangsgiftes (årets tema), norske komikere som tøyser og fjåser rundt på scenen, uskikkelige valper som løper hinderbane og norske barn som jubler og løper om kapp for å samle inn penger.

Selv tenker jeg på Utsira, som hvert år feirer at de er de mest gavmilde menneskene i hele Norge. Står det i kommuneplanen? Er det gravert inn i kommunevåpenet? Se på Utsira, vi bryr oss!

Men bryr de seg egentlig? Bryr de seg om hvordan pengene brukes? Eller er det sin egen glorie de pusser på?

Jeg ber om unnskyldning til alle innbyggere på Utsira. Dere er ikke problemet, og jeg verdsetter dere. Dette er ikke et angrep på dere, men på den mentaliteten dere har blitt fôret med i mange tiår, den samme mentaliteten som nå forsøples ytterligere via P3-aksjonen.

Ungdommen er nemlig enda mer utålmodig, og derfor må det drøye bli enda drøyere. Håskoll-Haugen er ikke spesielt imponert.

 P3-aksjonen er interessant, for her har NRK valgt fullstendig å utelate budskapet. Det er ikke en gang gjort et forsøk på å formidle hva formålet er – ut over det å samle inn penger.

Kom igjen, send inn penger! Hurra! Nå har vi passert tre millioner!

Sirkuset blir komplett når man diskuterer hvilke boller de har spist, eller når Live Nelvik tar på seg trange sokker for å samle inn penger, uten å nevne hva pengene går til. Så spiser hun en halv agurk og klipper litt av håret.

– Å, de sokkene der var veeeeldig trange! Live, Live! Det der var raust av deg!

– Ja, jeg er glad jeg gjorde det. Det kosta!

– Nå synes jeg du skal gå ut på shopping og kjøpe deg noe fint! For et show, dere, liker du det du ser – vipps mer!!

Som Tom Waits sier det i 9th & hennepin:

And the girls behind the counter has a tattooed tear
One for every year he’s away she said,
Such a crumbling beauty.
Awe, there’s Nothing wrong with her that $100 won’t fix.
She has that razor sadness that only gets worse
With the clang and the thunder of the
Southern Pacific going by.

All moroa legges ut på Facebook, spagetti og ketchup i hodet på programlederen, og i bakgrunnen synger Beyoncé:

Who run the world – girls!

Men barnebruder styrer vel ikke akkurat verden? Det er så platt og patetisk at man blir fysisk kvalm.

Jeg forsøker å se for meg at jeg er en barnebrud i Nepal som får med seg denne «norske dugnaden».

Håskoll-Haugen siterer regissøren Roy Andersen om «vår tids redsel for alvor».

Redselen samfunnet har for alvor, er av samme slag som den narkomanes redsel for å komme ut av rusen, skriver han.

Den eneste trøsten er at årets TV-aksjon ikke er preget av de vanlige møtene med sorte små gutter og jenter, og frelseren fra nord, i form av en norsk kjendis, som gjerne viser følelser og uttrykker hvor sterkt møtet med de fattige var. Så danser alle lykkelige inn i solnedgangen.

Kostnadene ved å sende en Tone Damli Aaberge til tjukkeste Afrika kunne holdt liv i omtrent tusen barn i et år. Men dét er jo ikke like koselig på søndagskvelden? Jeg nevner dette, siden det var Plan Norge som sendte popstjernen til Afrika i 2009, og som også var mottaker av millionene fra årets TV-aksjon.

Man kan jo anta at kjendisene bidrar med annet enn krokodilletårer. Kanskje de fører til økt giverglede blant pensjonistene som sitter klistret til tv-skjermene? Men slik er det ikke. Årets TV-aksjon er en indikasjon på at disse forbannede kjendisene ikke har noen effekt!

Årets aksjon samlet inn det høyeste beløpet noen gang. Det betyr at kjendiser i felt ikke gir utslag på givergleden, aksjonen kan spare litt på reisebudsjettet, så blir det mer penger til formålet.

Den absurde TV-aksjonens mirakel 

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂