Kommentar

Fra TV-aksjonen i 2017 til inntekt for UNICEF. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix.

Årlig samler TV-aksjonen i regi av NRK inn over 200 millioner kroner. Formålene varier. Men det som gjentar seg, er at vi i ettertid får høre påfallende lite om hva pengene faktisk ble brukt til.

Helt siden 1974 har denne årlige aksjonen vært arrangert, drevet frem av et massivt trykk på TV i beste sendetid. Følelsestunge, ofte tåredryppende TV-innslag forteller om hvor utrolig viktig årets formål er. Vi får høre hvor avgjørende det er at vi alle «graver dypt» i lommene for å gi. Det spilles rått og uhemmet på gode menneskers samvittighet og empati, og i tillegg benyttes gjerne et kobbel av kjendiser for å gjøre denne offentlige tiggingen enda mer uimotståelig.

Norge hjelper verden

Av de 45 aksjonene som til nå har vært gjennomført, har 31 i hovedsak handlet om å «hjelpe der ute». Noen av de andre aksjonene har omfattet formål både i Norge og internasjonalt, og et fåtall har handlet om saker i Norge. Innsamlingsrekorden er fortsatt fra 2014, da formålet var Kirkens Nødhjelps aksjon «vann forandrer verden», med innsamlet beløp 267,2 millioner kroner (2017-verdi).

Man kan altså si at hovedtyngden av de innsamlede midlene siden 1974 har fungert som et slags supplement til Norges øvrige u-hjelp/bistand, som fra før utgjør nær 38 milliarder kroner (i 2019).

I alt er det samlet inn ca. 9,3 milliarder kroner siden 1974 (tall i 2017-kroner), hvorav brorparten og vel så det har havnet i utlandet, fortrinnsvis i den tredje verden.

Høsten 2019: Care Norge skal støtte kvinner i «verdens mest sårbare områder»

Som NRK kunngjorde nylig, avholdes årets aksjon søndag den 20. oktober i regi av Care Norge. Temaet er «På egne ben». I en pressemelding sier Gry Larsen, generalsekretær i CARE Norge, at målet skal være å gi minst 400.000 kvinner i noen av verdens mest sårbare områder muligheten til:

* Økonomisk frihet – hennes penger, hennes muligheter.

* Å eie sin egen kropp – hennes kropp, hennes valg.

* Å ha en stemme som betyr noe – hennes drømmer, hennes stemme.

Gry Larsen har tidligere vært leder av AUF og vararepresentant til Stortinget for Arbeiderpartiet.

Mottakerne for de antatt ca. 220–230 millionene man klarer å få inn til dette (ikke utpreget konkrete) formålet, befinner seg i de «sårbare» landene Mali, Rwanda, Niger, Myanmar, Den demokratiske republikken Kongo, Afghanistan, Burundi, Jordan og (selvsagt) Palestina.

Kvinner hva for noe?

Hvis nordmenn flest ble bedt om å liste opp tiltak de synes er viktig å gi penger til, er det nok lite sannsynlig at dette ville komme særlig høyt på listen. For mange høres det antagelig ut som det rene visvas. I så måte føyer årets aksjon seg inn blant foruroligende mange av sine forgjengere.

Det er naturlig å anta at for eksempel Kreftforeningen, som også sto på søkerlisten for i år, ville vært oppfattet som et langt mer nyttig formål av allmennheten. Hva kunne vært oppnådd innen kreftforskning og anskaffelse av kritisk utstyr, manglende medisiner osv. for disse midlene? Men Kreftforeningen nådde ikke opp hos ledelsen i NRK, som enstemmig valgte Care Norges kvinneprosjekt i «sårbare områder».

På listen over andre formål som konkurrerte om årets aksjon, finner vi innsamlings- og tiggergjengangere som Redd barna, SOS Barnebyer, Plan Internasjonal, Utviklingsfondet, WWF m.fl. Mange av dem søker stort sett hvert år.

Men nettopp WWF trengte ikke sørge så lenge. De ble tildelt aksjonen for neste år, høsten 2020. For WWF er temaet «Vann uten plast redder liv», og dette er (nok en gang) en aksjon med «verden der ute» som fokus. Leder for WWF i Norge er tidligere stortingsrepresentant for SV, Bård Vegar Solhjell. På organisasjonens nettside uttaler han:

– Gjennom «Vann uten plast redder liv» håper vi, sammen med TV-aksjonen, å gi et varig og viktig bidrag til vanlige folks liv i Indonesia, Vietnam, Thailand og Filippinene.

Skjedde det noe? Ble noen reddet?

Det som kjennetegner dansen rundt disse aksjonene, er følgende: Først mye (ukritisk) publisitet rundt vinneren og formålet, deretter gjennomføres aksjonen. Pengene telles opp, man feirer det gode resultatet og hyller nordmenns giverglede. Så blir det stille. Veldig stille.

Fokus dreies sømløst over til neste aksjon. Det hele gjentas.

Vi hører rett og slett svært, svært lite om hvordan det gikk med prosjektet videre. Hva ble pengene brukt til, krone for krone? Hvilke resultater ble oppnådd? Hvilke suksesshistorier kan fortelles?

Man skal lete lenge for å finne svar, konkrete resultater. Kanskje fordi de i hovedsak ikke finnes?

Det har tidligere vært medieoppslag om at pengene i stor grad har blitt stående ubrukt «på bok» hos aksjonsarrangøren, som en varig hån mot giverne.

En annen side ved dette er at tiltakene gjerne skal iverksettes i noen av verdens mest korrupte land. Der vet vi at blåøyde velgjørere med fulle sjekkhefter ofte blir et lett bytte for kyniske myndigheter og andre sjarlataner.

Når man eksempelvis ser at Palestina står på listen over mottakerland for årets aksjon, kan man jo tenke sitt. Et mer gjennomkorrupt styre finnes neppe noe sted i verden, og antallet vestlige bistandsmilliarder som har forsvunnet sporløst her, er astronomisk.

Mon tro hvor mange norske bistandskroner som har vært med på å finansiere president Abbas nye Boing 737 privatfly til ca. 450 millioner kroner? I dette flyet kan han, hans familie og hans korrupte ministere fly omkring i verden, leke «nasjon» og hente inn nye bidrag fra naive medlemmer av «giverlandsgruppen», inkludert Norge.

Men i likhet med mediefokus på manglende resultater fra milliardsluket som kalles norsk u-hjelp, blir kritiske oppslag om TV-aksjonenes videre skjebne raskt dysset ned. Slikt er jo bare sutring fra «høyresida».

TV-aksjonens viktigste formål er kanskje seg selv?

Per i dag er det et stort antall personer som arbeider mer eller mindre på heltid med nettopp TV-aksjonen. Både i de mange organisasjonene som årlig søker, og ikke minst i NRK. Det å levere inn en søknad, slik årlig 12–15 ulike organisasjoner gjør, er en omfattende prosess som krever mye planlegging. En ikke ubetydelig del av de ulike organisasjoners budsjetter går antagelig til dette, budsjetter som igjen er skaffet til veie gjennom egne innsamlinger og offentlige overføringer.

TV-aksjonen er en del av selve Godhetsindustrien. Den er et produkt i seg selv, for en rekke aktører og mennesker. Den lever sitt eget liv, og formålet fra år til år er egentlig nokså uvesentlig.

Dette siste gjelder ikke minst for NRK. Her, kanskje mer enn i noen annen sammenheng, kan NRK spille ut sin favorittrolle som «hele Norges kanal». Se, vi samler landet for de gode sakene. NRK og folket, hånd i hånd for en bedre verden, osv. Man får en storslått mulighet til å demonstrere hvorfor NRK fortjener 5–6 milliarder kroner årlig å rutte med (søle bort).

Hvert år har TV-aksjonen ca. 100.000 bøssebærere som besøker 2,3 millioner norske hjem. Det er en utvilsomt imponerende mobilisering. I lys av de tvilsomme resultatene aksjonen fører til der ute i verden, er det kanskje det å vise frem denne «dugnaden» i NRKs regi som er det egentlige formålet med aksjonen?

I så fall lykkes man ganske godt.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!