I min kommentar i går, i anledningen finalen i fotball-EM mellom England og Italia, forutså jeg at England ville ta hjem pokalen for første gang på 55 år. Men heldigvis var det hjertet som hadde rett denne gangen: Italia er verdige europamestere.

Les også: Et fantastisk fotball-EM skal avgjøres: Forza Italia!

Etter en natt og noen timer er det på sin plass å stille spørsmålet: Hvorfor?

Mye av dette lå allerede latent i gårsdagens kommentar. Men uansett passer det med en kort oppsummering.

Managere

Gareth Southgate har fremstått som en ren ubetydelighet i dette mesterskapet. Han mangler fullstendig karisma og skal etter sigende kun ha fått jobben fordi han var billig. Han har en personlighet like interessant som en halvdød gresshoppe.

At han ikke bygde laget rundt sin absolutt beste spiller Jack Grealish er komplett uforståelig. Man kunne nesten fornemme panikken hos motstanderlagene i de få minuttene Grealish slapp til på banen.

Den manglende utstrålingen så vi rett før ekstraomgangene i finalen, da Southgate sto hjelpeløs og viftet med en papirlapp som angivelig skulle inneholde noen viktige notater. Det var ingen energi, ingen inspirasjon. Kun Trippier, som forsøkte å skape entusiasme ved litt rompeklasking og å rufse litt i håret til de andre spillerne.

Mens Italias Mancini er selve symbolet på lidenskap, karisma og følelsesmessig engasjement. Ingen er i tvil om hva Mancini føler, det syns på utsiden av kroppen, selv om han alltid er elegant antrukket. Ansiktet vris i grimaser for hver feilpasning, armene beveger seg som trommestikker i alle retninger.

Før ekstraomgangene samlet det italienske laget seg i en trang, svett sirkel rundt Mancini, med gnistrende øyne og en energi som kunne føles helt hjem til min stue. Der og da var utfallet bestemt.

Mancini har i kraft av sin personlighet og nokså sinnssyke overtro (som forbud mot klær i lilla farge) drevet Italia gjennom dette mesterskapet. Både Mancini og spillerne er nå historiske, kanskje det mest populære italienske landslaget noensinne, ved siden av storheter som Rossi, Conti, Zoff og Altobelli, som sjokkerte verden da de slo både Brasil og Tyskland og vant VM i 1982.

Roberto Mancini innhyllet i italienske supportereffekter etter EM-finalen på Wembley. Foto: Facundo Arrizabalaga, Pool via AP / NTB

Spikeren i kista var når Southgate av uforståelige grunner valgte 19-åringen Bukayo Saka til den utsatte posisjonen som siste straffeeksekutør. Hvorfor ikke Grealish? Hva er problemet Southgate har med Englands absolutt beste og mest selvsikre spiller? Hvor var Sterling? Grealish sier selv at han ønsket å ta straffe.

– Jeg sa at jeg ønsket å ta en! Sjefen vår gjorde mange riktige beslutninger under EM, og han gjorde det i går. Men jeg ønsker ikke at folk sier at jeg ikke ville ta en straffe, for det ville jeg, skrev Grealish på Twitter.

Jack Grealish has spoken 🗣️#EURO2020 | #ENG pic.twitter.com/CF4qDoxu0N

— Goal (@goal) July 12, 2021

Flere har tatt til orde for at Southgate skal adles. Det vil være en gedigen tabbe. England tok seg til finalen på tross av sin manager. Spillermaterialet var godt nok til å knuse all motstand, men Southgate bidro til å drepe all energi. En patetisk prestasjon, verre enn da Southgate sendte England ut av VM ved å bomme på straffe i semifinalen mot erkefienden Tyskland i 1990.

Kapteiner

Harry Kane er en utmerket spiller, selvskreven på det engelske landslaget. Men hvorfor er han kaptein? Ikke snakker han så mye, og når han åpner munnen, er det som å knaske sovetabletter. Han sier aldri noe interessant.

Men Chiellini er en ekte kaptein. Det er nesten så man håper det skal bli krig, slik at man får anledning til å følge Chiellini i første angrepsbølge. Han dro med seg de yngre spillerne med sitt evige smil og sitt knallharde og gode eksempel.

Chiellini er en spiller man elsker hvis man er på samme lag. Å være hans motstander betyr smerte og frustrasjon. En av turneringens helter, etter min mening. Ikke dårlig for en mann som fyller 38 år i august.

Giorgio Chiellini feirer med landslagssjef Roberto Mancini etter Italias seier i EM-finalen. Foto: Facundo Arrizabalaga, Pool via AP / NTB

Energi

Jeg fryktet at italienerne hadde brukt opp kruttet før finalen. Jeg tok feil. Chiesa orket nesten en hel kamp, og tempoet var fortsatt på tilnærmet 100 prosent. Innsatsen jevnt over hos det italienske laget var nesten ufattelig. Særlig i den mirakuløse seieren over Spania i semifinalen.

Chiesa er for meg mesterskapets store navn, og man får bare drømme om at Liverpool blar opp en milliard eller mer og sikrer seg Juventus-spilleren.

England hadde energi som en blaut tepose. Gåfotball, rusletempo, svake prestasjoner, ingen idrettsglede. Det virket som om Southgate ikke hadde planlagt hva som skulle skje etter at England fikk et tidlig mål i finalen. De engelske spillerne virket ikke interessert i å vinne en EM-finale på hjemmebane. I så fall er England virkelig «beyond hope».

Knelingen

Dessverre gikk Italia også ned på kne før finalen. Kanskje de ikke ønsket å la England ydmyke seg alene? Uansett: Det evige fokuset på alt som ikke har noe som helst med fotball å gjøre, kan nok ha bidratt til at England underpresterte så voldsomt.

Det ser ut til at Southgate skal fortsette som manager fram mot fotball-VM neste år. Da foreslår jeg at Southgate alene går ned på kne i skam, hvis han ikke plutselig velger å gjøre noe uventet.

Men det anser jeg for å være høyst usannsynlig. Englands smertefulle fotballhistorie fortsetter.