Begard Reza trekker seg fra Ytringsfrihetskommisjonen og er sterkt kritisk til måten den arbeider på. Reza sier egentlig at hun er for ytringsfrihet, så lenge ingen blir «krenket».

Beskjeden fra Reza kom i et åpent brev i VG onsdag, etter at kommisjonen arrangerte innspillsmøte for kunstnere med «Sløseriombudsmannen» Are Søberg.

Latterliggjøring av transpersoner og Metoo. Aktivistisk støtte til «Sløseriombudsmannen» og uthenging av kunstnere: Det er blitt umulig for meg å fortsette arbeidet i Ytringsfrihetskommisjonen.

Reza er generalsekretær i Salam – organisasjonen for lhbtiq+-personer med muslimsk bakgrunn, og forsøker å overbevise leserne om at ytringsfrihet er viktig. Hun fortjener ros for sitt arbeid for muslimer med avvikende seksualitet, som er en veldig undertrykt gruppe. Men ytringsfrihet forstår hun åpenbart ikke.

Diktaturer forutsetter en utradering av folks mulighet til fritt å kunne kritisere makten. Derfor er det så viktig for meg å kjempe for ytringsfrihet, for de mest marginaliserte stemmene i vårt samfunn.

Reza har i mange år vært aktivist for folk som møtes med «hat og diskriminering». The usual suspects:

De er skeive, trans, kunstnere, asylsøkere, flyktninger, aktivister og kvinner – både med og uten skaut («hijab»).

Det er majoritetene som får sin ytringsfrihet innskrenket i Norge, ikke minoritetene. Transaktivister kan si hva de vil. Men de som er kritiske til translobbyen henges ut på det groveste, bare for å nevne et eksempel. Og når ble en muslim sist dømt for hatefulle ytringer mot en etnisk nordmann?

En kopp te skal tilsynelatende hjelpe. Demonstrasjoner er også nyttig. For ytringsfriheten er ingen «teoretisk øvelse», hevder Reza. Men allikevel ønsker hun «safe spaces»:

Etter nærmere et og et halvt års arbeid er det blitt klart for meg at kommisjonen bryter mandatet sitt om å vurdere tiltak «for å sikre trygge rammer for utøvelse av ytringsfriheten». I stedet opplever jeg at kommisjonen i praksis fungerer som et politisk verktøy.

Kjære Reza: Ytringsfrihet skal ikke være trygg, den skal utvikle oss som mennesker. Mitt forslag til Reza er at hun leser boken til Timothy Garton Ash. Hun kan nøye seg med kapittelet som omhandler såkalte hatytringer, og hvordan ytringsfrihet er en nødvendighet for å få et multikulturelt og mangfoldig samfunn til å fungere.

Ytringsfriheten har sammen med en håndfull andre begreper, som «identitetspolitikk» og «cancel culture», erstattet ideen om «politisk korrekthet» som den nye høyresidas fremste retoriske våpen. Forskere som Gavan Titley har påpekt at det nå brukes en spesiell forståelse av «ytringsfrihet» for å kneble opposisjonelles samfunnskritikk av maktspråk og rasisme.

What? Er det folk på den foraktede høyresiden som faktisk ønsker ytringsfrihet? Og har kopiert dette fra USA og importert dette til Norge?

Reza skriver at dette «ytre høyre-narrativet – som er kopiert fra USA og importert til Norge – er blitt et politisk verktøy som gjør at deler av eliten fritt kan stemple folk som truer majoritetens privilegier».

Er ytringsfrihet nå høyreekstremt?

Og hvis minoriteter og maktkritikere protesterer, blir de beskyldt for «være mot ytringsfriheten» eller at det er «krenkelseshysteri». Grunnen til at dette språket er blitt et så virksomt verktøy for den nye identitære høyresiden, er at det legger skam på folks grunnleggende rettighet til å gjøre motstand mot undertrykkelse og urett.

Dette ville Reza utfordre ved å delta i Ytringsfrihetskommisjonen. Og selv om hun understreker at hun har respekt for mange av de som utgjør kommisjonen, så følte hun seg som en maskot. Hun ble «det muslimske, skeive alibiet».

Alibi for hva? Hva slags kriminelle eller forkastelige gjerninger har kommisjonens medlemmer stått for?

Så kommer det igjen: Kommisjonen har invitert «rasister og hatpredikanter som selvfølgelige «eksperter» på ytringsfrihet».

Hvem er rasister? Hvilke hatpredikanter?

Jeg har protestert når minoriteters bekymringer og motstand av kommisjonen blir definert som «identitetspolitikk», mens høyrepopulistiske narrativer blir ansett som noe «nøytralt» og objektivt.

Hvilke minoriteter mener hun egentlig? Det er ren identitetspolitikk, for å bruke et «høyrepopulistisk narrativ».

Jeg angrer i dag på at jeg takket ja til å delta. Og ja, jeg burde ha forstått hvor det bar allerede da jeg allerede første dagen i Ytringsfrihetskommisjonen hørte grove seksualiserte vitser om transpersoner og #metoo-aktivister.

Uff, har noen fortalt teite vitser? Selvsagt kan ikke en krenket person sitte i en kommisjon som omhandler ytringsfrihet etter slike grove overtramp.

Men det blir verre: Kommisjonen inviterte selveste  «Sløseriombudsmannen», Are Søberg.

Her følges metodene til den nye høyresida: konspirasjoner, usannheter og uthenging av enkeltindivider. Kunstnerne har som konsekvens mottatt et ras av hets og trusler, noen så grove at de er blitt politianmeldt.

Dette er altså en aktør som ytringsfrihetskommisjonen mener det er viktig å lytte til når man skal skape et bedre ytringsklima i Norge. Jeg mener kommisjonen slik er med på å hvitvaske noen av de groveste metodene til den nye, radikale høyresida.

Invitasjonen av «Sløseriombudsmannen» står i skrikende kontrast til kommisjonens mandat om å problematisere ytringer som «reduserer utsatte gruppers reelle ytringsmuligheter og demokratiske deltakelse».

Sløseriombudsmannen kritiserer egentlig ikke kunstnere. Han kritiserer Staten, som finansierer kunst de færreste er villige til å betale for. Det er offentlig sløsing han er opptatt av. Tross alt er det faktisk vi som betaler skatt som finansierer alt dette tullet.

Den som ikke aksepterer den regjeringsoppnevnte kommisjonens virkelighetsforståelse, risikerer altså å få satt i gang mediekjør mot egen person.

Hvis man melder seg til tjeneste i en kommisjon som skal ta for seg ytringsfrihet, og deretter trekker seg fordi kommisjonen ikke virker ivrige nok til å begrense ytringsfriheten, da fortjener man å bli hengt ut og latterliggjort. Særlig når man selv skriver et åpent brev i VG hvor man avslører seg selv.

Det inntrufne er etter mitt syn grovt, uprofesjonelt og autoritært. Og jeg kan ikke se at den statlige kommisjonens praksis følger Grunnlovens paragraf 100: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Derfor trekker jeg meg fra Ytringsfrihetskommisjonen.

«Legge forholdene til rette» betyr at folk skal ha mulighet til å ytre seg fritt, og ikke skal straffes for sine ytringer. Reza synes å mene at hun vil ha et «trygt» debattrom, som ikke krenker noen. Det er identitetspolitikk, og handler ikke om ytringsfrihet i det hele tatt.

Good riddance!

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!