Den hviterussiske regimekritikeren Roman Protasevitsj risikerer en svært streng dom etter at flyet han satt i, ble tvunget til å lande i Minsk søndag. Foto: Euroradio via AP / NTB

Søndag ble et fly kapret i luften over Hviterussland. Flyet fra Ryanair var på vei fra Aten til Litauen, men ble tvunget til å lande i Minsk. Hendelsen avslører EUs endeløse svakhet.

Agenter fra Hviterusslands hemmelige politi gikk om bord flyet i Aten, og da flyet kom inn i hviterussisk luftrom skapte agentene bråk med kabinpersonalet – og insisterte på at det var en bombe om bord.

Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko skal personlig ha beordret et Mig-29 jagerfly på vingene for å eskortere flyet til Minsk. Den regimekritiske journalisten Roman Protasevitsj (26) og hans forlovede Sofia Sapega (23) ble etter landing hentet ut av flyet og arrestert.

Lukasjenko spiller et høyt spill. Men samtidig er hendelsen et symbol på at EU har blitt en papirtiger. EU kan kritisere, fordømme og rasle med sine ikke-eksisterende sabler. Det er ingen grunn til å bry seg.

For EU har glemt et av de viktigste prinsippene i storpolitikken: Trusler har ingen effekt hvis motstanderen vet at truslene ikke er reelle.

Hviterussland utviser en arrogant mangel på respekt for internasjonale lover og menneskerettigheter. Landets amoralske opptreden har således blitt et internasjonalt problem. Lukashenko er en paranoid diktator som har holdt sin befolkning i et jerngrep i 27 år. Han frykter muligens sin egen befolkning. Men det er åpenbart at han ikke frykter EU.

EU har ingen reelle pressmidler. Enda verre: EU har mistet sin vilje til makt. Selv å beskytte sine egne grenser er uoverkommelig for denne postmoderne, overnasjonale mastodonten. Derfor foretrekker EU å utøve press internt, men selv da er det kun overfor lydige EU-land – og EØS-land som naive Norge – som press fra EU har noen effekt.

EU fordømmer, protesterer, gjør vedtak. Det er et rent skuespill. Noen ganger innfører EU ineffektive sanksjoner, og skryter av sin handlekraft i uendelige møter i Brüssel.

Vår egen utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide (H) er veldreven i dette spillet for galleriet.

Dr. Jade McGlynn ved Henry Jackson Society er ekspert på Russland og Eurasia, og skriver i The Spectator at EU har ført en totalt mislykket politikk overfor Lukashenko og Hviterussland. Riktignok har EU innført sanksjoner mot landet, men disse utnytter den hviterussiske presidenten i et spill som setter EU og Russland opp imot hverandre.

EUs reaksjoner etter flykapringen virker å følge i det samme, vante sporet, med alt for milde reaksjoner etter et hårreisende brudd på internasjonal rett. EUs transportminister Adina Valean klarte på en nesten utrolig patetisk måte å erklære det som en positiv nyhet da Ryanair-flyet omsider fikk ta av fra Minsk og fortsette sin reise mot Litauen. Skjebnen til Protasevitsj og hans forlovede ble ignorert.

“The Ryanair flight took off just now from Minsk bound for Vilnius,” she said on Twitter, adding: “Great news for everyone especially the families and friends of people onboard.”

Europarådet kom riktignok med en mer sober reaksjon mandag, med en liste over tiltak som ble vurdert. Men det er vanskelig å se hvordan EU skal evne å presse Lukashenko.

Dessuten: Sanksjoner rammer ikke presidenten personlig, men innbyggerne i Hviterussland. I en situasjon hvor landets ledelse har svak kontroll, kan dette være effektivt. Men Lukashenko har full kontroll, hans posisjon er ikke truet.

Derfor burde sanksjoner være mer direkte rettet mot presidenten og hans støttespillere.

European nations should prevent Lukashenko’s circle from stashing their wealth in the EU or UK (including the overseas territories). Belarusian elites and their families have used offshore companies, especially in the British Virgin Islands, to conduct business in the EU with impunity.

Enda verre for EUs anseelse er det at de landene som har vendt seg til EU for støtte, som Ukraina og Georgia, ikke akkurat har tjent på dette. EU har ingen hær, ingen ryggrad, ingenting annet enn en selvopptatt, falsk hypermoral å stille opp med. Dette er lite effektivt i internasjonal maktpolitikk.

EU grynter, sukker og protesterer litt, før de vender tilbake til mer trygge aktiviteter: Å ødelegge Europas demografiske fremtid ved hjelp av masseinnvandring, samtidig som man raserer den europeiske økonomien gjennom hodeløse klimatiltak.

Alt krydret med litt pjatt om inkludering, mangfold, integrering og kampen mot hatefulle ytringer. Kun avbrutt av stadige fordømmelser av Israel, mens man overfører nye milliarder til Gaza, som kontrolleres av terrororganisasjonen Hamas.

Og med Joe Biden i Det hvite hus, er det ingen vestlige politikere som har viljen å stå opp mot verdens diktaturstater. Trump gjorde et forsøk, og var i ferd med å lykkes blant annet overfor Kina og i Midtøsten. Men Biden har reversert all politikken Trump førte, også de deler av politikken som var vellykket. Selv Iran bringes tilbake inn i varmen.

Protasevitsj har nå tilstått forbrytelser som kan gi ham 15 år i fengsel. Mistanken om at han er utsatt for tortur er veldig sterk, for å si det forsiktig.

Det er ingen tvil om at Lukashenko har hovedansvaret for både flykapringen og situasjonen i Hviterussland. Men før EU bruker for mye tid på å vurdere hvordan de kan straffe Hviterussland, bør de forsikre seg om at tiltakene ikke vil gjøre vondt verre.

USAs tidligere president Teddy Roosevelt sa en gang:

I have always been fond of the West African proverb: «Speak softly and carry a big stick; you will go far.»

EU har blitt en forsamling «talking heads». Men ingen husket å ta med seg en stor kølle.

The Spectator

Kjøp Thomas Knarviks bøker her! In His Name har ikke tidligere vært i salg i Norge. Vi har et lite og eksklusivt restopplag. Benytt sjansen!

Kjøp Asle Tojes bok her!