Presidenten for Associated Press, Gary Pruitt, benekter at det var Hamas-kontorer i Al Jala Tower, som IDF bombet lørdag. Eller som han sier: Ikke så vidt vi vet. Dermed underbygger han at AP har vært i bygningen i 15 år. Det er opp til Israel å bevise påstanden, sier AP-presidenten.

The Israeli government says the building contained Hamas military intelligence assets. We have called on the Israeli government to put forward the evidence. AP’s bureau has been in this building for 15 years. We have had no indication Hamas was in the building or active in the building. This is something we actively check to the best of our ability. We would never knowingly put our journalists at risk.

We are seeking information from the Israeli government and are engaged with the U.S. State Department to try to learn more.

Bildene av blokka som raser sammen er fascinerende og skremmende på en gang. Israel har forandret måten man fører krig på i en by: Før førte det til store sivile tap. Nå varsler IDF at bombene faller om en time, og folk har tid til å komme seg bort. Ingen ble skadd eller drept under bombingen av Al Jala Tower:

 

Det ser ikke ut som blokka blir bombet. Den kollapser som et korthus, innenfra.

IDF står fast på at Hamas var i bygningen og kommer med en interessant opplysning: Hamas brukte varselstiden på en time til å frakte bort verdifullt utstyr. Israel kunne ha bombet bygningen uten å varsle om det først, men valgte å spare sivile liv. Det er en interessant opplysning: Israel kan følge med på hva Hamas gjør i sanntid. Enten det er over bakken eller under. Hamas har i virkeligheten bare ett kort å spille: sivile ofre og internasjonal presse som blåser dem opp.

At det er slik, blir bekreftet av en tidligere AP-korrespondent i Jerusalem, Matti Friedman. Han gir en beskrivelse av arbeidsforholdene i Gaza som virker opplysende. Hvorfor hører vi aldri om at Hamas truer internasjonal presse til å gjøre som de sier? Fordi da ville ikke journalistene vare lenge. Internasjonale byråer baserer  i stor grad sin virksomhet på lokale krefter, og de tør ikke gjøre noe som utfordrer Hamas; da ville familien være i fare.

In previous rounds of Gaza fighting, Hamas learned that international coverage from the territory could be molded to its needs, a lesson it would implement in this summer’s war. Most of the press work in Gaza is done by local fixers, translators, and reporters, people who would understandably not dare cross Hamas, making it only rarely necessary for the group to threaten a Westerner. The organization’s armed forces could be made to disappear. The press could be trusted to play its role in the Hamas script, instead of reporting that there was such a script. Hamas strategy did not exist, according to Hamas—or, as reporters would say, was “not the story.” There was no Hamas charter blaming Jews for centuries of perfidy, or calling for their murder; this was not the story. The rockets falling on Israeli cities were quite harmless; they were not the story either.