Kommentar

To muslimske innvandrerkvinner i samtale på Grønlandsleiret i Oslo. Foto: Knut Falch / NTB

Når kvinnedagsfeiringen i år er en matt forestilling, skyldes det ikke bare eller først og fremst at smittevernreglene setter grenser for utfoldelsen.

8. mars-aktivistene er blitt en parodi på seg selv og de ideer dagen skulle markere. Kvinnedagen er blitt pervertert – fordervet i forhold til utgangspunktet. Slik er det med flere miljøer. Arbeiderbevegelsen er blitt erobret innenfra av de samfunnsklasser som bevegelsen ble til for å bekjempe. Resultatet er at for eksempel Arbeiderpartiets fokus er snudd – fra de underprivilegerte og utstøtte og over til nåtidens eliter og samfunnsherskere.

Kvinnekamp er i vår tid blitt en lek for en velutdannet kvinneelite. Det er karrierekvinnene og deres interesser som får oppmerksomhet. Det avspeiles også i mediene. Haugesunds Avis har for eksempel spandert rikelig med plass for å markere dagen ved å intervjue 13 lokale kvinner med ledende posisjoner i arbeids- og næringsliv eller i frie yrker. Det falt ikke avisen inn å spørre hjelpepleiere, butikkmedarbeidere og kvinner i omsorgsyrker om hvordan de har det. Og slik er medienes tilnærming landet over.

Og ingen spør innvandrerkvinnene. Muslimske menn kan fritt dyrke og utøve sitt overherredømme i trygg forvissning om at knapt noen stiller spørsmål ved den islamske kultur for kvinneundertrykking. Det er helt ok for norske eliter – av begge kjønn – at muslimske kvinners verdi er å sammenligne med to kyr eller fem geiter. Når dagens kvinnepolitiske eliter observerer hvordan muslimske medsøstre lider under islamsk tvang, ser de en annen vei. Det er best slik. Kvinnekamp er en sak for hvite eliter.

Muslimske kvinner i Norge er de som står lengst fra idealene om likestilling og likeverd. De gjør de skravlende samfunnsklasser lite med. Det aksepteres at det gror opp parallelle samfunn, selv om Grunnloven fastslår at Norge er «udelelig». Islam trumfer det meste.

Men dette blottlegger også hvor råtten den såkalte kvinnekampen er blitt. Aktivistene skraper oppover og sparker nedover. Frihetsaspektet tones ned. Det er lite frihet igjen i kvinnekampen. For mang en kvinne er kontroll over eget liv og familiens velferd det som teller – ikke hvor mange kvinnelige direktører som finnes i ledelsen av DnB og Hydro.

Frihet er erstattet av ensretting. Kvinners rett til å velge forsøkes avgrenset til å velge det kvinneaktivistiske eliter har valgt på andre kvinners vegne. Vi ser det i familiepolitikken. Kvinneelitene og venstresiden er sterkt imot ordningen med kontantstøtte, som ble innført av en borgerlig regjering for snart et kvart århundre siden. Hvis en kvinne for en periode velger å være hjemme med barna når de er små og omsorgskrevende, for å sette familiens behov i fokus, skal hun ikke bare utstøtes fra det gode selskap og sosialt fornedres – men også avskjæres kontantstøtte til en brøkdel av det en barnehageplass koster det offentlige.

Likestilling bør handle om individets frie valg – ikke samme valg. Frihet handler om å ha kontroll over eget og familiens liv – ikke å telle antall direktører i skjørt og høyhælte sko.

Det er helt fint og ok at så vel stortingspresidenten som statsministeren og høyesterettsjustitiarius er kvinner. Det er helt naturlig. De var de kandidatene som kom best fra det da kandidaturene og situasjonen ble vurdert. Om noen år kan det meget vel tenkes at de tre embetene er besatt av menn – uten at det er kvinnediskriminerende.

Vi skulle ønske kvinneperspektivet strakk seg lenger enn til kjønn blant samfunnstopper. Vi er usikker på om livssituasjonen for kvinnelige kjøkkenassistenter, underbetalte rengjøringshjelper og kvinner bak butikkdiskene blir merkbart bedre om medsøstre rykker opp i ledende samfunnsposisjoner.

Kvinnekampen må rette fokus nedover – og ikke bli en lengsel oppover.



 

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!