Innenriks

Bare dager før kvinnedagen 8. mars går Sylvi Listhaug (Frp) rett i strupen på norske kvinnesaksforkjempere i en kronikk i VG.

Kvinnekamp handlet tidligere om kvinners kamp for å få de samme rettighetene som menn hadde. I dag kan det se ut om kvinnekampen er kuppet av radikale aktivister på venstresiden som mener alt, og da mener jeg alt, skal forstås ut ifra et såkalt kjønnsperspektiv.

Kvinnekampen har stort sett vært kjørt av radikale aktivister. Og ja, vi har mye å takke dem for. Det er lett å glemme at noen kjempet hardt for alt norske kvinner tar for gitt idag. Det kom ikke gratis. Og fruktene var mange. Men nå som norske kvinner er likestilt og alt er nedfelt i lovverk og reguleringer, har de radikale aktivistene lite igjen å kjempe for. De skyter istedet spurv med kanoner og det virker bare dumt.

_ttd8730-edit

Sylvi Listhaug synes at muslimske kvinner skal ha de samme rettighetene som andre norske kvinner – men dette er «kontroversielt».

De burde hjelpe sine muslimske medsøstre, mener Listhaug.

Kvinnebevegelsen vil være radikal, men fremstår som reaksjonær. Hadde det vært noe som helst radikalisme i den såkalte kvinnebevegelsen, hadde den skrotet gårsdagens paroler og tusjet opp nye plakater.

På plakatene skulle det stått: «Forsvar kvinnekroppen – Nei til kjønnslemlestelse», «Mitt liv, min kjærlighet – Nei til tvangsekteskap», og «Arrangerte ekteskap er skjult tvang». Dagens kvinnekamp bør dreie seg om vår solidaritet med våre medsøstre.

Men dessverre har de norske kvinneaktivistene aldri gått i annet enn rosetog og fakkeltog for islam. Protestmarsj? Er ikke det sånt noe som Pegida driver med det, da? Huff og huff. Nei, det kan ikke norske kvinnesaksforkjempere være med på. Noen mener sikkert også at radikale høyrekrefter som hun fæle Hege Storhaug har «kuppet» kampen om muslimsk kvinnesak, så da vil ikke de ha noe med det å gjøre.

Verdiforvirring og mulig tap av multikulturell godhet er for risikabelt. Resultatet blir at de i sin misforståtte godhet jobber mot like rettigheter for muslimske kvinner.

Jeg mener å huske at de engang sa at de ikke følte seg velkomne til å slåss for muslimske kvinner. Er den islamske kvinnesaken noe de muslimske kvinnene selv må stå for? Må man ha en invitasjon for å hjelpe andre? Heldigvis mener ikke jentene i HRS det. De har gjort mer for muslimske kvinner enn alle disse kvinnesaksforkjemperne tilsammen.

Hvor ble det av engasjementet til dem som brølte mot kirken når man diskuterte hvorvidt kvinner kunne være prester? Hvorfor står de ikke utenfor moskeene og demonstrerer mot praksisen med at kvinner er forvist til å sitte bak et forheng bakerst i lokalet?

10891596_10152628976723230_5170065507362845813_n-560x747

De drevne gamle ørnene har ikke tenkt til å brøle mot noen moskéer, de vil heller kjærlighetsbombe dem. Se, de har til og med egen kvinneinngang! Da må vel alt være iorden? 

En viktig forskjell i norsk og muslimsk kvinnesak er utgangspunktet som mødre. Ifølge islam tilhører barna mannen. Muslimske kvinner er således evige gisler, fanget av sin egen morskjærlighet. Hvor mange norske kvinner ville truet med skilsmisse hvis de visste at det også betydde at de automatisk mistet barna? Ikke mange. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg selv fremdeles ville vært gift. Ikke uten min datter. Så enkelt er det.

Hvor ble det av det engasjementet som gjorde at norske kvinner kastet bh-ene sine på bålet? Hvor er de når deres medsøstre pakkes inn av sine menn slik at bare øynene vises? Eller hvor er engasjementet for de jentene som må bade med hijab og heldekkende klær når deres brødre løper rundt i kortbukse i vannet? Hvor er engasjementet for de kvinnene i og utenfor Norges grenser som nektes adgang til å ta egne valg, til å bevege seg fritt på egen hånd, til å utdanne seg, til å delta i organisasjons- og idrettslivet, og til selv å velge religion eller livssyn, så vel som ektefelle?

Det engasjementet er blitt veid opp mot verdien av den flotte multikulturen. Og multikulturen vant.

Listhaug lar det ikke være noen tvil om hva hun mener om dagens norske kvinnebevegelse:

Dagens kvinnebevegelse fremstår som egoistisk snarere enn solidarisk, og som veik snarere enn modig når det kommer til kvinneundertrykkende tradisjoner og praksis som ikke har sin rot i kristne, men i muslimske miljøer. Dersom man ikke forstår at det er en større samfunnsutfordring at unge jenter med norsk pass sendes ut av landet for å bli tvangsgiftet, eller bli lemlestet med kniv i underlivet, enn at «50 Shades of Grey» settes opp på norske kinoer eller at Fotballfrue jukser på bloggen sin, da har man ingenting i kvinnekampen å gjøre.