Sakset/Fra hofta

Erna Solberg og Bent Høie under en pressekonferanse om tiltak i forbindelse med pandemien. Misbruker de og andre myndigheter føre-var-prinsippet? Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Åtte forskere og professorer skriver i en kronikk i NRK at det har gått inflasjon i bruk av føre-var-prinsippet fra norske kommuner og nasjonale myndigheter. Det er ikke sikkert at føre-var tiltakene mot Covid-19 hjelper mer enn de skader.

Nedstengning av samfunn kan føre til uakseptabel skade, store økonomiske og helsemessige ulemper. Det kan føre til sykdom, uhelse og økte ulikheter. Prinsippet har møtt seg selv i døren.
Føre-var-prinsippet kan anvendes der vi står overfor en stor trussel, men har lite kunnskap om hvilke tiltak som er de rette for å unngå skade.

Allerede i mars advarte Andreas Sletthom om dette, i en kommentar i Aftenposten. Han skrev blant annet at føre-var-prinsippet like gjerne kunne bli brukt som et argument mot nedstengning.

«Det er ikke tid til store økonomiske analyser, men tiltakene gjøres ut fra en føre var-tenkning», lød Jan Tore Sanners og Bent Høies forklaring på hvorfor det ikke ble gjennomført økonomiske konsekvensanalyser. Skolestengningen skyldes «et ønske om å være føre var», sa Erna Solberg.

Det er åpenbart en risiko for katastrofe ved gal håndtering, og myndigheter er livredde for å gjøre for lite. Impulsen om total nedstengning av samfunnet er forståelig, for hva om det viser seg å være den eneste måten viruset kan nedkjempes på?

Samtidig møter prinsippet raskt seg selv i døren. For nedstengning av samfunnet kan også føre til moralsk uakseptabel skade.

Føre-var-prinsippet har tidligere vært brukt i klima- og miljøspørsmål, men senere utvidet til å også kunne anvendes ved fare for menneskers liv og helse, blant annet av FN og i EUs funksjonstraktat artikkel 191:

1. Unionens politikk på miljøområdet skal bidra til at følgende mål nås:
– bevaring, vern og forbedring av miljøets kvalitet,
– vern av menneskers helse,
– en forsiktig og fornuftig utnyttelse av naturressursene,
– fremme av tiltak på internasjonalt plan for å løse regionale og verdensomspennende
miljøproblemer og særlig bekjempe klimaendring.
2. Unionens politikk på miljøområdet skal ta sikte på et høyt beskyttelsesnivå, idet det tas
hensyn til at forholdene er ulike i Unionens forskjellige regioner. Den skal bygge på føre var-prinsippet, prinsippet om forebyggende tiltak, prinsippet om at skade på miljøet fortrinnsvis
rettes opp ved kilden, og prinsippet om at forurenseren betaler.

Tanken er at mangelfull kunnskap ikke skal forhindre at politikere agerer når det foreligger en trussel, og at det alltid er bedre å gjøre noe enn å ikke gjøre noe, før skadene er uopprettelige.

Men selv om føre-var er et godt prinsipp, må det alltid vurderes opp mot konsekvensene, kostnader og ressursbruk.

Under koronapandemien kan det fint brukes for tiltak som å vaske hender, hoste i armkroken og være hjemme når man er syk. Men føre-var-prinsippet er i liten grad utviklet for situasjoner der ulempene med tiltakene er store. Til og med potensielt større enn truslene de skal hjelpe mot.

Artikkelforfatterne har et inntrykk av at våre lokale og sentrale myndigheter bruker føre-var som begrunnelse for stadig mer inngripende tiltak, som ikke kan begrunnes på en transparent og oversiktlig måte. De savner at de som blir mest berørte trekkes inn i vurderingene, men som man vet er det ikke kommunale og statlige byråkrater som berøres mest av nedstengning og «dugnad». Det mangler altså «skin in the game», slik Nassim Nicholas Taleb beskriver det i en sterkt anbefalt bok.

Skin in the game means that you do not pay attention to what people say, only to what they do, and how much of their neck they are putting on the line (…) Minorities, not majorities, run the world. You can be an intellectual yet still be an idiot. Beware of complicated solutions (that someone was paid to find).

Det er altså grunn til «å være føre-var med bruk av føre-var-prinsippet for å begrunne tiltak med potensielt store negative konsekvenser i koronapandemien». Følelser kan ellers brukes til å misbruke et ellers godt prinsipp.

Les også: Er nedstengning en bærekraftig strategi?

Artikkelen er signert følgende personer:

Michael Bretthauer, professor ved Klinisk Effektforskning, Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus.
Hans Petter Graver, professor, Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo.
Anna Nylund, professor, Det juridiske fakultet, Norges Arktiske Universitetet i Tromsø
Einar Øverenget, professor ved Institutt for organisasjon, ledelse og styring, Høgskolen i Innlandet
Magnus Løberg, førsteamanuensis, Klinisk Effektforskning, Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus
Ørjan Olsvik, professor, Institutt for medisinsk biologi, Norges Arktiske Universitetet Tromsø
Lise Helsingen, lege, Klinisk Effektforskning, Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus
Mette Kalager, professor, Klinisk Effektforskning, Universitetet i Oslo og Oslo universitetssykehus 

Kjøp Asle Tojes siste bok her!