Stipendiat og vikarprest Andreas Ihlang Berg må ta tøffe valg, som om han må fjerne neglelakken før han møter pårørende i en sorgprosess. Pixabay

Andreas Ihlang Berg er stipendiat ved Teologisk Fakultet og vikarprest i Grorud menighet. Nylig deltok han i et webinar om FAFO-rapporten «Å være en sak. LHBT+: Holdninger og arbeidsmiljø i kirken». I et meningsinnlegg i Vårt land beskriver han sin opplevelse.

Store deler av dette webinaret fikk meg til å tenke på et bilde som den britiske teologen Elizabeth Stuart brukte for å beskrive «homofilidebatten» i Den anglikanske kirken i 1995. Hun så debatten som en fotballkamp hvor de skeive står på sidelinjen og ser på, mens streite teologer – konservative mot liberale – spiller med de skeives ball.

Etter kampen forventer de liberale beundring fra de skeive, men må skuffet konstatere at de skeive er ganske utakknemlige. Til slutt spør en av de liberale: «Hva er det egentlig dere vil!?» Svaret er klart og tydelig: «Kan vi få ballen vår tilbake?» Jeg må konstatere at jeg står like utakknemlig tilbake etter debattene som kirken og andre institusjoner gjennomfører på vegne av meg.

Berg oppfatter det tydeligvis som legningsmessig appropiasjon hvis heterofile har en mening om LHBT-spørsmål i kirken. Dette argumentet har vi sett tidligere, i andre former. Kun kvinner kan ha en legitim mening om abort. Kun mørkhudete kan ytre seg om rasisme.

Men alle kan tydeligvis ha en mening om «white supremacy» eller den giftige maskuliniteten. Og Berg kan mene hva han vil om heteronormativiteten.

Hverdagen er vanskelig for Berg, som kaller seg selv «skeiv».

Hvilke utfordringer står jeg overfor som en skeiv prest? Før jeg går på jobb må jeg vurdere hvorvidt neglelakken min tar for mye plass i en sorgprosess i samtale og gravferd som jeg leder.

Ja, stakkars Berg. Må han virkelig ta hensyn til mennesker som nettopp har mistet sine nærmeste? Tenk å måtte fjerne neglelakk, liksom.

Må ikke alle prester ta slike hensyn, uansett kjønn og legning? Forstår ikke stipendiat Berg at det faktisk ikke er han, men de etterlatte, som er sentrale i en sorgprosess?

Sjargong

Berg fortsetter i den postmoderne sjargongen, og har tydeligvis lært seg begrepene fra kritisk teori, som preger den identitetspolitiske galskapen.

Homofobi omfatter også oss alle, enten vi er skeive eller streite. Vi er alle en del av en kultur, et system, som regulerer og begrenser våre kjønnsuttrykk. Denne fobien er ikke først og fremst en personlig frykt, men en systemisk diskriminering som privilegerer og belønner mennesker som lever heterofilt, også kalt heteronormativitet.

Vi er alle opplært til at vi skal etterstrebe heteronormativiteten og det er derfor homofobi er så kompleks å adressere, fordi den rammer oss alle, streit som skeiv. Denne fobien rammer også kirken.

Systemisk diskriminering, privilegier, heteronormativt, homofobi. Dette i en kirke som tillater homofile prester, homofile ekteskap og  er så til de grader inkluderende for minoriteter av alle typer, kanskje med unntak av konservative kristne som ikke deler begeistringen for den nye kirken.

Noen spørsmål dukker opp. For det første: De aller fleste er faktisk hetero, anslagsvis 95 prosent av befolkningen. Hetero er normen, det normale. Det betyr ikke at man skal diskriminere de siste 5 prosentene. Men det betyr at de fleste ser på verden fra et heteroperspektiv.

Det er en god del nudister i verden. Er det for mye å forlange at de ifører seg klær i en arbeidssituasjon? La oss si at en nudist er prest, noe som i seg selv er uproblematisk. Men kan man vel forvente at nudisten ikke kommer naken når han skal treffe sørgende? Eller er dette forkastelig tekstilnormativitet?

Dessuten: Hvorfor er seksualitet så vesentlig at man må opphøye det til noe vesentlig for identiteten? Er ikke seksualitet underordnet egenskaper som medmenneskelighet, etiske holdninger, integritet og andre personlighetstrekk? Ville ikke Martin Luther King jr. ha sagt: Vi bør bedømmes ut fra vår karakter, ikke for vår seksuell legning.

Vi er alle homofobe

Ifølge Berg er vi alle homofobe fordi vi aksepterer de heteronorme strukturene. Dette viste seg på det nevnte webinaret blant annet da «panelet av streite cis-personer skulle konkludere med sine erfaringer og tanker rundt skeives situasjon i kirken».

For de som ikke er helt inne i woke-sjargongen betyr cis at man aksepterer sin egen kropp og det biologiske kjønnet man hadde ved fødselen. Dette utgjør omtrent 99,5 prosent av verdens befolkning. Disse bør altså holde seg unna debatten om «skeive» i kirken (og i andre sammenhenger).

Selv om du som er «strait» jobber for de skeives rettigheter, så er du allikevel homofob, mener Berg. Alle straite, uansett holdninger, er homofobe. Selv homser er homofobe, hvis de ser på verden gjennom heteronormative briller.

Dette minner om ideen om at alle hvite mennesker per definisjon er rasister, slik blant annet Robin DiAngelo hevder i sin bestselgende bok White Fragility. Alle må innrømme at de er en del av problemet, hevder både DiAngelo og Berg.

Berg avslutter slik:

Jeg føler meg ikke inkludert når en håndfull streite cis-personer – inkludert prominente kirkeledere – påtar seg å oppsummere sine erfaringer og tanker rundt skeives situasjon i kirken. Jeg vil ha ballen min tilbake.

Men Berg nøyer seg ikke med å kreve ballen tilbake. Han krever faktisk at alle andre skal forlate banen.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂