Tommie Smith (i midten) og John Carlos hever knyttneven når nasjonalsangen spilles under OL i Mexico by 16. oktober 1968. Foto: AP/NTB

Det var en gang – under mellomkrigstiden, nærmere bestemt – at norsk idrett var åpent politisert. På høyresiden ble Norges Landsforbund for Idrett underlagt Forsvarsdepartementet, mens blant andre Arbeidernes Idrettskomité og det litt senere Arbeidernes Idrettsforbund samlet den røde sportsaktiviteten. Frontene var steile både nasjonalt og internasjonalt. 

Først etter krigen ble sosialistiske og borgerlige idrettsorganisasjoner samlet under det upolitiske Norges idrettsforbund. Det skjedde med andre ord omtrent samtidig med, eller noe etter, at det ble ugjendrivelig klart at Arbeiderpartiet hadde brutt med sin revolusjonære fortid og var blitt et vanlig, bare svært stort og i de første tiårene statsbærende, parti. Norsk idrett ble fra da av avpolitisert, i hvert fall i prinsippet. Dette idealet var det vi vokste opp med, alle vi som i dag er gamle eller middelaldrende nordmenn. Men nå har det på nytt sneket seg inn en tydelig politisering av idretten, og det er dette fenomenet jeg ønsker å gå etter i sømmene.

Idrettsinteresserte i min generasjon husker de raske amerikanske 200-meterløperne under OL i Mexico i 1968; Tommie Smith vant, mens John Carlos ble nummer tre. Under medaljeseremonien skjedde imidlertid noe som var en stor skam og skandale, alternativt et gledelig vendepunkt i idrettens vilje til å stå opp for alt som er bra og rettferdig, om man ønsker å vri saken opp ned og ut inn, altså snu på flisa og se hendelsen fra en helt annen vinkel: Begge de to svarte atletene gjorde Black Power-hilsen mens de stod på prispallen og «The Star-Spangled Banner» gjallet over stadion. Det ble et svare bråk.

Siden har det «bailla på seg», som noen av oss sier. Det eksepsjonelle er blitt ikke bare vanlig, men politisk korrekte manifestasjoner av riktige og verdige holdninger som avkreves idrettsmenn og -kvinner nærmest rund baut og på begge sider av Atlanteren. Skjønt ikke helt, for det foreligger en betydelig asynkroni mellom idrettene hva utviklingen angår; noen er klart lenger kommet enn andre når det gjelder å gi uttrykk for den nye tidens ortodoksi.

Det er i særdeleshet den omseggripende «kampen mot rasisme» jeg tenker på, en type politikk som i nåtiden er løftet ut av sfæren for hva som er diskutabelt, men isteden gjort til et spørsmål om menneskelig anstendighet. Dette hadde kanskje vært rimelig dersom begrepet hadde vært entydig, hvis det det altså var klart for alle og enhver hva som var rasistisk, og hva ikke. Så er imidlertid langt fra tilfellet. Følgelig oppstår noen merkelige inkonsekvenser som bør berøre ubehagelig enhver som mener at selv ikke etikken har lov til å skjene utenfor logikkens grenser. 

Særlig er det innen fotballen at det politiske er blitt upolitisk slik de mektige nå definerer ordenes og begrepenes betydning. I årevis har slagordet «Si Nei til rasisme!» vært å lese på både nasjonale og internasjonale arenaer, fysisk som plakater rundt banen og vel synlig i alskens intervjusoner. Ikke en eneste gang har jeg i idrettssammenheng hørt eller sett fenomenet problematisert; hva som måtte menes med budordene, hva de betyr, hvem som driver med rasisme og hvilke politiske strømninger som ligger bak. Jo, forresten, det siste har jeg vel noen ganger lest om i sammenhengen; det er alltid Hitler og nazismen som er den ultimate kilden, selve nidus for denne type diskriminering, selv når den foregår i nåtiden. Også innen dette området av virkeligheten undres jeg over hvor lett og bekvemt det har blitt – siden 1945, vel å merke – å bekjempe nazismen, i alle fall bekjenne seg til en trosretning der kampen mot dette historiske svineriet etter sigende gjennomsyrer alle handlinger og beslutninger.

At fotballspillere med en viss hudfarge ikke skal behandles annerledes enn sine kolleger med mer eller mindre pigment i huden, oppfatter jeg og trolig nesten alle andre som selvsagt. Skjønt kanskje er det ikke slik, kanskje var det tilfellet da jeg vokste opp (og slike voldsomme, offentlige holdningskampanjer ikke fantes), men ikke nå lenger? For finner vi rett antall melaninrike på alle lag, for eksempel, her oppe i Skandinavia? I fotball har akkurat dette «gått seg til», er inntrykket, akkurat innen denne idretten er etter hvert innslaget innvandrere så stort at selv de mest politisk rettenkende må være fornøyd (eller er det kanskje slik at nordmenn klapper mer for eller piper mer mot noen spillere enn andre? Man vet visstnok aldri hvor mon den skjulte, systemiske norske rasismen gjemmer seg…), men i andre idretter er det betydelig verre stelt. Håndballjentene, som jeg må innrømme gjennomgående bereder meg vesentlig mer glede enn hva våre fotballandslag gjør, er blant idrettsutøverne som flere ganger beskyldes for å være «blendahvite», åpenbart en stor synd. Man spør seg: Hva mener man at Herrem, Mørk og de øvrige skal gjøre med saken? Skal det kvoteres inn folk av annen hudfarge og med annen religion, er det dette man går inn for? Skal man kanskje «dra’n helt ut» og begynne å kvotere inn religiøst påkledde damer i svømmebassenget?

Men la oss beholde fokus på fotballen, det er tross alt der anti-rasismen virkelig har slått massivt til. Den amerikanske knele-epidemien har på forbausende kort tid lagt under seg De britiske øyer og engelske Football Association, for standard nå er at lagene «take a knee» foran kampene i protest mot rasisme og, mer spesifikt, i solidaritet med og til støtte for Black Lives Matter-bevegelsen. Man kan bare forestille seg hvilke tanker som har svirret rundt i hodet på dem som ikke følte seg bekveme med denne politiske meningsytringen – for en sterkt politisk ytring og handling er det, ingen snakk om saken –, men som fant å måtte gi etter for gruppepresset. Hva store deler av publikum mener om saken, er derimot tydelig, for skuespillet har avfødt betydelig protest i form av buing på kampene. Så langt har det gått at fans er blitt «utvist på livstid» fra enkelte lags kamper for ikke å ha forholdt seg på verdig vis til den «spontane seremonien» som typisk legges til like før kampstart. Det som begynte som en protest med iboende betydelig kostnad for den protesterende, jamfør Smiths og Carlos’ handling under OL for litt over femti år siden, er blitt en av Maktens mange lakmustester i samfunnet. Den som ikke underordner seg, får smake de rettroendes etikkpisk.

I det godhetssignaliserende bakvendtlandet vi nå har fått, ser vi på viktige områder at ord og begreper antar motsatt betydning av den de opprinnelig hadde. Angivelig kristne prester (er du prest, så skulle man kanskje tro at adjektivet var overflødig, men så er ikke lenger tilfellet …) tror ikke på Gud mer, i hvert fall ikke som «Gud Fader, du som er i himmelen», og på den mer verdslige fronten erfarer vi at avis etter avis arbeider for en «åpen og raus dialog med leserne» ved å stenge kommentarfeltet. Ytringsfriheten i landet innskrenkes både juridisk og på annet vis, men naturligvis for derigjennom «å sikre et fritt og inkluderende ordskifte». Jeg kan en hel del om hvordan demokratiske «friheter» ble praktisert i den kommunistiske delen av Europa i forrige århundre, og det er ikke fritt for at jeg merker voksende likhet mellom Norge i dag og Sovjetunionen/DDR den gang. Folk skjønner oftest ikke at friheten lekker ut før den er borte. 

Når det gjelder rasismen spesielt, både innen idretten og ellers, så erfarer vi altså – dette kan ikke understrekes nok – at ordene har antatt ikke bare en modifisert, men motsatt betydning av hva de engang hadde. Svarte amerikanere kjempet i sin tid for at rase ikke skulle bety noe for hvordan mennesker ble bemøtt i samfunnet (Luther Kings håp og drøm er klassisk: «That my little daughter shall be judged by the quality of her character, not the color of her skin!»), mens dagens såkalte antirasister derimot anlegger motsatt perspektiv på sitt virke. Woke-kulturens skapere, håndhevere og beskyttere forlanger forskjellsbehandling på bakgrunn av rasetilhørighet, hvilket knapt kan kalles annet enn dypt og inderlig rasistisk i enhver logisk verden. Og hele samfunnets totalmaskineri, inklusive skolen, kirken, idretten og propagandamediene, hjelper til med «holdningskampanjer» for å få prosessen til å fortone seg naturlig og rimelig, for å hindre at noen begynner å peke finger og bryter ut: «Det er ikke sant det dere sier, Keiseren har ingen klær på!».

Det er ikke lett å bevare intakt sitt etiske og kognitive kompass under slike forhold. Kun ved å sørge for at forbindelseslinjene bakover i historien ubrutt knytter an til tider da ordet faktisk var fritt og De Styrende ikke holdt den offentlige debatten i like stramme tøyler som nå, kan man beholde likevekten. Vi har vært vant til å se fortiden i lys av dagens kunnskap, men å gjøre det motsatte – å la historiens erfaringer hjelpe oss til å se nåtidens galskap – er bestemt ikke mindre viktig. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her