Pruitt-Igoe-prosjektet i  St. Louis, Missouri ble sprengt 21. April 1972.Foto:  Fred Waters/AP/NTB

Sommeren 1976 var jeg på besøk hos min søster og hennes familie i St. Louis i USA. Tidspunktet var ganske eksakt beregnet, da jeg i løpet av oppholdet i byen ville overvære rivningen av den siste høyblokken i det beryktede Pruitt-Igoe-prosjektet, et sosialt boligprosjekt som besto av 33 høyblokker finansiert av offentlige midler. De ble bygget i tiden mellom 1954 og 1956 og tegnet av den japansk-amerikanske arkitekten Minoru Yamasaki, som ble premiert for å ha skapt en arkitektur med god sosial profil.

Grunnen til at disse boligblokkene ble bygget var delvis av omsorg for byens tusener av hjemløse og fattige, men også for å bli kvitt noen av de store slumområdene som var lite flatterende for en ambisiøs storby som St. Louis. De første årene var beboerne fornøyde, men etter hvert forfalt standarden parallelt med innrykk av narkovirksomhet og kriminelle elementer, jevnlige drap og andre bisarre ulovligheter. Normale beboere forsvant og i 1971 var antallet bebodde leiligheter nede i 31 %, resten overtatt av kriminelle gjenger.

På tidlig 70-tall var det prisbelønnede Pruitt-Igoe-prosjektet en arkitektonisk ruin, høyblokkene var ubeboelige og livsfarlige, og vedtatt revet. Da den siste ble revet i 1976 fikk jeg se den både oppreist og jevnet med jorden. Arkitektonisk var hverken den eller de øvrige blokkene noe å sørge over. Det var modernistiske, vertikale boligkaserner med Yamasakis kjente stiltrekk: tette vindusrekker som skulle minimere høydeskrekken hos brukerne. Et virkemiddel han også brukte i prosjekteringen av World Trade Center.

De to tårnene (Tvillingtårnene) ble innviet i 1973 og mitt neste reisemål etter St. Louis var derfor New York med nærkontakt med skyskrapere og andre severdigheter, heri inkludert World Trade Center. Sistnevnte byggverk var fascinerende i sitt kompakte høydestrekk som helt ubesværet synes å kunne vokse videre inn i uendeligheten. Nå har jeg aldri vært plaget av høyskrekk, men dette at begge tårnene var avkuttet uten avtrappende konstruksjon fant jeg urovekkende, som om neste høydemål var evigheten.

Mulig arkitekt Yamasaki besinnet seg i sin uendelighetshigen, skjønt det hadde vel mer med tekniske og prosaiske årsaker å gjøre, eller rett og slett at den modernistiske arkitekturtenkningen fant det mer geometrisk passende med avkuttet topp. På det tidspunkt i 1976 ante ingen om den kommende katastrofen som kom flyvende fra klar himmel i 2001. Ingen trodde heller at det var en terroraksjon på gang da det første passasjerflyet rammet det ene tårnet. I noen sekunder trodde reporteren på CNN at det var en flyulykke, men så kom det andre og demonstrerte et av verdens største terrorangrep.

Nå er det selvsagt ingen sammenheng mellom demolisjonen i St. Louis og destruksjonen i New York, bortsett fra at arkitekt Minoru Yamasaki har tegnet bygningene som av høyst ulike årsaker er blitt nedskalert til ikke-eksistens. I 1986 døde Minoru Yamasaki og ble dermed forskånet for å se tvillingtårnene falle i grus. I 2009 var jeg tilbake i New York og bodde i en leilighet ikke så langt unna «ground zero» der tvillingtårnene hadde stått. Da var det ikke arkitekturen som rant meg i hu, men terroraksjonens gru. Tvillingtårnenes arkitektur kom i bakgrunnen, naturlig nok.

I de siste årenes engasjement mot steril høyblokkbebyggelse og dårlig boligutvikling i lokalmiljøet og på nasjonalt nivå, har minnene fra St. Louis og New York stadig dukket opp i bevisstheten. Her utgjør den modernistiske arkitekturen et brennpunkt av antihumane tilbøyeligheter, i spennet mellom indre forfall og ytre terror. Høyblokkenes endimensjonale form og struktur utstråler en statisk strenghet som avviser enhver stedstilhørighet og historisk forankring.

Middelalderbyen Tønsberg er et skrekkeksempel i så henseende, den er nå så fortettet av kjønnsløse høyblokker, og flere skal det bli, at markeringen av byens 1150-årsjubileum til neste år bør forbigås i stillhet. Det kalles byutvikling på politisk hold, men er i praksis en målrettet nedbygging av byens historiske røtter og egenart. Innbyggerne blir mer og mer fratatt sin fortidstilhørighet og de blir hjemløse i sin egen by. Det ble de også i St. Louis, selv om hensikten var å gi dem topp moderne høyblokker å leve i.

Kjøp Asle Tojes siste bok her! 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.