Illustrasjonsfoto: Berit Keilen / NTB scanpix
Det falt seg slik i den ubeskrivelige koronasommeren at jeg for første gang leste to romaner om barndom. I en alder av 76 år fant jeg frem to klassikere som dessverre var forblitt ulest av meg gjennom decenniene: Barndom av Maxim Gorkij og Din stund på jorden av Vilhelm Moberg.
Tilfeldigvis kan innholdet i begge romanene settes inn i en høyst aktuell og dyster sammenheng, nemlig døden.
Døden er fellesnevneren, slik døden også binder oss sammen her på kloden i korona-året 2020.
Og slik døden er tema i Pesten (1947) av Albert Camus. Der beskriver han menneskenes vilkår i krig mot pestbringende «rotter» tidlig i 1940-årene, noe som er blitt tolket som en beretning om menneskenes livsvilkår under et despotisk regime.
Å identifisere dagens despoter er ikke innenfor rammen av min fortelling. Men despotiets styrende rolle i et verdensomspennende dødsdrama er umiskjennelig ekte, i en tid da enda en pandemi er kastet over oss.
Både i årsak og konsekvens bærer den noen av krigens kjennetegn.
Døden er en farlig nær del av livet.
Gorkijs roman Barndom kom på russisk i 1913, ett år før utbruddet av første verdenskrig. Romanen innledes med en beskrivelse av hvordan barnet Aleksej opplevde sin fars død og morens opprivende møte med denne katastrofen. De voksnes fortvilte forsøk på å skjerme barnet mot synet av dødens forvridde ansikt, er et slags forsonende trekk.
Mobergs bok kom på svensk femti år senere, i 1963. Den utkom under den kalde krigen, en krig som amerikaneren Norman Podhoretz har døpt «Den tredje verdenskrig, WWIII». Romanskikkelsens barndomserindringer og hans refleksjoner over sin kjære brors tidlige død er et sterkt og vemodig gjennomgangstema.
Romanskikkelsen Albert Carlson hadde en siste samtale med sin bror Sigfrid bare et par uker før broren døde i en alder av nitten år. Den dreide seg om ung kjærlighet og uforløst begjær.
– Hva tror du om det? hadde broren spurt ham. De hadde i sin dialog kommet til å utveksle dype, alvorlige tanker om det mest tause tabu de begge hadde underkastet seg, samleiets mystikk. – Hvordan kan det være når gutt og jente er hverandre aller mest nær?
Alfred Carlson visste selvfølgelig ikke. Han hadde ikke noe svar på brorens spørsmål om hva han trodde om det. Han tidde.
Når en ikke vet, da tier en. Såpass hadde han lært seg i sine første fjorten år.
Men i vår tid tier man aldri. Myndighetene later som om de vet det meste. Korona-pandemien er i våre dager gjenstand for et forvirrende skvalder som strekker seg langt inn i ekspertenes rekker. Offentlige tiltak veksler med nye antagelser. Ingen vet noe som helst med sikkerhet. Og med jevne mellomrom får vi servert de postmoderne intervjueres intelligente spørsmål, rettet til uskyldige og skyldige: «Hva tenker du om det?» De postmoderne går Albert Carlson en høy gang.
Men Albert var noen få år yngre enn dagens journalister. Jeg vil foreslå at de mest intelligente av dem i år kunne sendes til Beirut for å intervjue fortvilte, nære slektninger av en person drept av bombekatastrofen på havnen, med det selvsagte spørsmålet: «Hva tenker du om det»?
Det mest nærliggende svaret ville trolig være, oversatt til norsk: «Reis til helvete!»
Lidelsene følger tett på hverandre, uansett. Gjennom korona-tiden, som strekker seg inn i evigheten, er verden i full oppløsning. Å skulle beskrive alle endetegnene ville være en nesten uoverkommelig oppgave. At jeg i en slik tid er blitt avkrevet optimisme, er et noe drøyt stykke.
I Sør-Kina-havet rykker militær konflikt nærmere for hver måned. Verdens sterkeste krigsmakt, USA, har sendt stadig større flåtestyrker til dette havområdet for å møte kinesisk selvtekt i en maritim og militær ekspansjon. Med sin frekke hensynsløshet fratar Kina nabolandene deres rettigheter. De er blant annet fastslått av voldgiftsdomstolen i Haag, som Kina ignorerer.
Men verdens sterkeste krigsmakt er selv preget av ustabilitet foran det kanskje viktigste presidentvalg etter annen verdenskrig. Ingen voksne ønsker å være amerikansk president, med unntak av den sittende presidenten, Donald Trump – som foran valget har måttet slåss mot lovløshet og blodtørst i en hittil ukjent skala. Millioner av mennesker i USA går god for kriminell adferd, drap og ødeleggelser. Samfunnet skal og må brytes ned, i The land of the free.
Død er blitt en farlig nær del av livet.
I en korona-tid kan også kjærligheten komme til å dø.
Smågutten Aleksej i Maxim Gorkijs roman er nyfiken fremfor alt. Men han vet ikke hva han skal tro om de voksnes adferd, unntatt når de føyser ham unna hans døde far. De voksne vil ikke at han skal se faren, ikke tro noe som helst om døden.
På en måte forstår han dette. De mener han er for ung, slik jeg også selv var – den gangen jeg som tiåring snek meg frem til min avdøde grandonkels kiste på «likstrå». Kisten sto på det støpte gulvet i en ti år gammel tyskerbrakke. Den hadde tjent som dampkjøkken for Wehrmacht i felten – og var altså en levning fra den store og nylig avsluttede Krigen. Jeg hadde ikke lov, men snek meg mellom de voksne som sto der og sørget over den døde.
Jeg var nyfiken og ville frem for å se hvordan døden så ut. Men nettene etter den opplevelsen var vonde. Jeg maktet ikke å få synet av ham ut av tankene mine.
Han hadde vært min aller beste venn, som i døden var helt forandret.
Einar Kr. Holtet er journalist og forfatter.
Norge forandrer seg raskt i takt med innvandringen. Kjøp Halvor Foslis bok her!
