Gjesteskribent

Fra en av høysikkerhetsfasilitetene i den kinesiske Xinjiang-regionen som antas å være en omskoleringsleir for uigurer. Anlegget, som er fotografert den 31. mai 2019, befinner seg i utkanten av Hotan. Foto: Greg Baker / AFP / NTB scanpix.

Det Washington-baserte nettmagasinet The Diplomat, som er spesialisert på Asia og Stillehavsregionen, hadde i august en artikkel som viste forholdene inne i en interneringsleir i Xinjiang-provinsen i Kina. Det er læreren Qelbinur Sedik som forteller. I 2017 ble hun tvunget til å undervise i kinesisk (mandarin) i leiren.

Hun kom seg senere til Europa, og i Nederland kom hun i kontakt med Dutch Uyghur Human Rights Foundation (DUHRF), hvor hun fortalte sin historie. Den ble skrevet ned, og her er et utdrag fra det hun fortalte:

I 2004 kom det ordre fra kinesiske myndigheter om at skolene i Xinjiang skulle bli tospråklig med både mandarin og uigurisk som språk. Qelbinur Sedik tenkte ikke da så mye over dette, siden hun underviste i mandarin i provinshovedstaden Urumqi, hvor de fleste skoler var tospråklig allerede.

Men etter hvert ble det vanskeligere å overse tegnene på undertrykking. Det var overvåking, massearrestasjoner, tvungne helsesjekker, barn plassert i statlige barnehjem og «demontering» av kultur og religion. Høsten 2016 begynte skolen Qelbinur jobbet på å plukke ut de beste og mest skikkede lærerne. Hun passerte med glans. I februar 2017 ble hun fortalt at hun skulle undervise i kinesisk til analfabeter. I mars ble hun, sammen med andre, ført til en fireetasjers bygning som var omkranset av vegger og piggtrådgjerder i utkanten av Urumqi, hovedstaden i provinsen Xinjiang og byen hvor hun bodde. Der var det bevæpnet politi, ansatte, ledelse, sykepleiere og lærere. På en tv-skjerm så hun 10 celler med ca. 10 personer i hver. Folk satt tett i tett i mørket, ingen senger, bare ulltepper på golvet. Det var både unge og gamle, flest menn.

Så kom de voksne elevene inn i klasserommet ti og ti, med lenker på hender og føtter. De ble plassert på små plastikkstoler, uten bord. Hun hilste dem med «Salam alaikum», en religiøs hilsen blant muslimer. Ingen svarte, og hun innså øyeblikkelig at hun hadde sagt noe som var forbudt, og så opp mot de åtte overvåkingskameraene – og fortsatte. Til lunsj fikk de tynn risvelling og den obligatoriske, varme bollen.

«The adult pupils came into the classroom 10 by 10, chained hand and feet.  When they were all seated on little plastic chairs, without tables, I was let in. There were several men over 70 with long beards. Normally I have to show them respect. But they kept their heads down. Some were crying. I said: ‘Salam alaikum’ [a religious greeting among Muslims]. No one answered me. I immediately understood that I had said something terribly forbidden.” She looked at the eight surveillance cameras and continued.

Hun kjempet seg gjennom de første seks månedene av sin kontrakt. Hun lærte elevene sine å kjenne. En mann, Oman, hadde vært en av de rikeste mennene i Urumqi før staten beslagla formuen hans. Han spurte om å få være litt lenger i klasserommet for å få nyte litt sol gjennom et vindu. En dag var han forsvunnet. Hun ble fortalt at han hadde dødd av hjerneblødning. En annen, Selim, jobbet hardt på skolen, da han håpet at det ville føre til tidligere løslatelse. Han døde av en ubehandlet infeksjon. Antallet elever i hennes klasse ble mindre for hver dag. De var først ved god helse, sa hun, men så så jeg dem visne vekk. Noen kunne til og med ikke gå mer.

The numbers in her classes dwindled daily. “At first, they were in good health,” she said. “I saw them wither away. Some couldn’t even walk anymore.”

Senere fikk hun nye elever. Dette var intellektuelle, forretningsfolk eller studenter som kunne kinesisk godt. Det virket som om deres forbrytelse bare hadde vært å være på Facebook, noe som er forbudt i Kina. De ble ydmyket ved at de måtte krype inn i klasserommet fordi døra hadde en lenke og stod bare på gløtt. Qelbinur skulle lære dem kommunistsanger og nasjonalsangen. Hun fikk stadig nye grupper på 100.

Fangene kunne gå på toalettet tre ganger per dag, til faste tider. De fikk ta en 15 minutters dusj en gang per måned.

Hun ble tvunget til å leve et dobbeltliv. Det var bare mannen hennes som fikk vite hva hun jobbet med. Inn i leiren kom folk som hadde blitt vilkårlig arrestert, og utenfor var det et tett nett av overvåking i alle slags former. Å ringe til utlandet ble en forbrytelse. En dag ble hennes nabo arrestert for det, og hun hørte ikke mer til han. På to år forsvant 190 av ca. 600 uigurer i Qelbinurs nabolag, og kinesiske migranter begynte å fylle opp de tomme leilighetene.

Inne i leiren foregikk det tortur. Det var flere former for elektrisk sjokk, bl.a. anal voldtekt med en stokk. Hun kunne høre skrikene fra dem som ble torturert.

I juli 2017 ble hun innkalt til «gynekologisk undersøkelse». Hun visste hva som ventet. Selv om hun var 51 år, skulle hun få spiral. Det samme ventet de andre kvinnene i køen, alle uiguriske, ingen kinesiske. Hun fikk høre om andre kvinner som fikk prevensjonsmiddel uten at de visste det. De ble fortalt at det var kalsiumtabletter eller at det var piller for å få sove, og noen ganger ble prevensjonspillene skjult i mat. Kvinnene ble også utsatt for voldtekter fra de ansatte i leiren, av og til også tortur.

Høsten 2017 fikk Qelbinur sterke blødninger av spiralen og havnet på sykehus. Da hun ble frisk, fikk hun komme tilbake til sin gamle jobb, men ble oppsagt da hun ikke klarte jobben. Hun var «ødelagt». Hun ble tvunget til tidlig pensjon. Hun begynte å blø igjen og fikk – etter å ha gått gjennom en papirmølle uten like – tillatelse til å dra til Europa på medisinsk grunnlag. Det var i september 2019. Hun vendte ikke tilbake etter en måned, slik som hun hadde måttet love de kinesiske myndighetene.

Qelbinur Sedik er et førstehåndsvitne til Kinas undertrykking av uigurene i Xinjiang-provinsen. Hun forteller om interneringsleirer, fordriving, vilkårlige arrestasjoner, ydmykelser, tortur, ødeleggelse av kultur og språk og, ikke minst, systematisk arbeid for å utslette uigurene ved hjelp av diverse prevensjonsmidler, og erstatte dem med han-kinesere, de «riktige» kineserne.

NTB melder 3. september at den uiguriske eksilorganisasjonen World Uigur Congress vil sette i gang gransking av om Kinas behandling av uigur-befolkningen i Xinjiang er folkemord og/eller forbrytelser mot menneskeheten. Folkemord er av FN definert som handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe. Innenfor dette ligger også tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen.

Det er å håpe at gruppen som er nedsatt, vil komme i kontakt med læreren Qelbinur Sedik.

En lignende utvikling som den vi har sett i Xinjiang, vil vi også sannsynligvis se i Indre Mongolia, en kinesisk provins ved grensen til Mongolia. Myndighetene vil nå at kjernefag i skolen, som litteratur, etikk og historie, skal bli undervist i mandarin i stedet for mongolsk språk. Folk tar til gatene i protest, og krever bevaring av sitt etniske språk. Da trapper myndighetene opp overvåkingen av de som protesterer, for, som de sier, «å sikre en smidig overgang til mandarin og slik vise lojalitet mot president Xi Jinping og kommunistpartiet».

Denne samme politikken for å fremme mandarin i skolene ble også ført i Tibet.

Xinjiang, Indre Mongolia, Tibet – og Hongkong. Alle er de steder hvor Kinas kommunistregjering undertrykker folk og slår ned rettferdige opprør med hard hand. Verden må protestere mot dette.

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!