Reuters kaller blasfemi-lovens far i Pakistan, Tahir ul-Qadri, for «sufi skriftlærd», men han er også leder av partiet Awami Tehreek (PAT), her utenfor parlamentet i Islamabad 5. september 2014. Foto: Akhtar Soomro/Reuters/NTB Scanpix

Et søk på begrepet «sufisme» i Wikipedia har vakt gryende forståelse av hvordan selv leksikale sannhetskrav nå er i ferd med å bukke under for løgn.  Når Allah omtales som Gud, er det ikke tilfeldig.

En viss årvåkenhet har ellers lenge avdekket hvordan gudsbegrepet forvrenges i offentlig omtale av islam. Av hensyn til den formentlig «uopplyste» allmennhet og dens velbefinnende, så har de lureste (politiske) islamistene blant oss for lengst fått det til å se ut som om Allah må erstattes med «Gud» i offentlig omtale. Politikere med islam som et ikke uttalt mål for samfunnet snakker
så godt som alltid om «Gud», når de mener Allah, som etter sigende historisk – og i hvert fall religiøst – er en helt annen størrelse enn Bibelens Gud.

Tilsnikelsen er blitt åpenbar og systematisk i etablerte medier, men nå også i et leksikon.

Et dykk inn i Wikipedias omtale av «de indre dimensjonene» i islam viste meg allerede i ingressen at min nylig vakte mistanke hadde godt grunnlag. Verdier, praksis og læresetninger skal ha begynt «fra den tid Gud gjorde levemåten til muslimene fullkommen», ifølge Wikipedias tekst frem til tirsdag kveld.

Nå har jeg som bruker av nettstedet forsøkt å endre setningen til at verdier, rituell praksis og læresetninger begynte «fra den tid de troende hevder at Allah gjorde levemåten til muslimene fullkommen». Dette er en korrekt beskrivelse, men blir åpenbart ikke akseptert av «noen» som står over undertegnede i Wikipedia.

For fullstendighetens skyld gjengir jeg ingressen i sin helhet, med min – nå forkastede – versjon av det guddommelige ansvaret:

«Sufisme, eller taṣawwuf (Arabisk: الْتَّصَوُّف‎; personlig substantiv: صُوفِيّ‎ ṣūfiyy / ṣūfī, مُتَصَوّف‎ mutaṣawwuf), definert som «islamsk mystikk», «de indre dimensjonene av islam» eller «mystikkens fenomen i islam», er mystikk i islam, «karakterisert som verdier, rituell praksis og læresetninger som begynte fra den tid de troende hevder at Allah gjorde levemåten til muslimene fullkommen», det vil si islam. Sufisme «representerer det grunnleggende og ytterst viktigst og sentralt» i islam. De som praktiserer tasawwuf, blir kalt «sufis» (arabisk flertall: صُوفِيَّة‎ ṣūfiyyah; صُوفِيُّون‎ ṣūfiyyūn; مُتَصَوُّفََة‎ mutaṣawwufah; مُتَصَوُّفُون‎ mutaṣawwufūn).»

Dette ble ikke tolerert og teksten står nå som før, under Sufisme:

Sufisme, eller taṣawwuf (Arabisk: الْتَّصَوُّف‎; personlig substantiv: صُوفِيّ‎ ṣūfiyy / ṣūfī, مُتَصَوّف‎ mutaṣawwuf), er mystisistisk retning innen islam som også omtales som«de indre dimensjonene av islam» eller «mystikkens fenomen i islam». Sufismen har blitt karakterisert som «verdier, rituell praksis og læresetninger som ble etablert på den tid da Gud gjorde levemåten til muslimene fullkommen», det vil si ved den islamske tros tilblivelse. Sufismens tilhengere mener at den «representerer det grunnleggende og ytterst viktigste og sentrale» i islam.^{[trenger referanse]} De som praktiserer tasawwuf, blir kalt «sufis» (arabisk flertall: صُوفِيَّة‎ ṣūfiyyah; صُوفِيُّون‎ ṣūfiyyūn; مُتَصَوُّفََة‎ mutaṣawwufah; مُتَصَوُّفُون‎ mutaṣawwufūn).

Historisk sett har sufiene tilhørt til flere ṭuruq («retninger»). En sufi er en wali («Guds venn») som har forbindelse til en rekke kjeder av andre walis («guds venner») som når helt opp til muslimenes profet, Muhammed. De som følger disse Guds venner og dem selv møter sammen i åndelige sammenkomster (majalis), som kalles zawiyas, khanqahs eller tekke. De strever etter å oppnå tilstanden ihsan («fullkommen tilbedelse»), som forklart i en hadith: «Ihsan er å tilbe Gud som om du ser Ham; hvis du ikke klarer å merke at du ser Ham, så merk at Han kan sannelig se deg.» Den åndelige lederen Rumi sa: «Sufiene holder seg fast til Muhammed, som Abu Bakr.» Sufiene anser Muhammed som al-Insān al-Kāmil, den primære fullkomne personligheten som er et eksempel på Guds moral, og anser ham som deres leder og primære spirituelle veileder.

Av Einar Kr. Holtet, journalist og forfatter