Sakset/Fra hofta

Kaos, demonstrasjoner og politi har preget vindkraftutbyggingen på naturperlen Frøya. Lokalbefolkningen føler seg overkjørt, i et prosjekt det ikke er lett å forstå hensikten med.  Foto: Ronny Teigås / NTB scanpix.

Vindkraftsaken har skapt svært store motsetninger. Ikke minst reageres det kraftig i distriktene. Man mener seg overkjørt av politikere og byråkrater som lever fjernt fra den virkeligheten dette handler om. Også pressens tafatte rolle er blitt et betent tema.

Striden om bygging av vindturbiner har skapt fortvilelse og sinne i en rekke lokalmiljøer. Mennesker ser naturen omkring seg raseres av massivt anleggsarbeid. Det settes opp ruvende, støyende og fugledrepende, høye monstermaster ingen i lokalbefolkningen har ønsket seg.

Påstander om at dette er et «viktig klimatiltak» er det all grunn til å stille spørsmål ved. Det finnes ikke belegg for at jordas klima vil påvirkes det minste av at det bygges vindturbiner i Norge. Det fremstår som en ren illusjon.

Norge har uansett ikke behov for den ekstra strømproduksjonen, som Document har omtalt:

«….alt er helt unødvendig, for Norge trenger ikke denne strømmen, og vindkraft kan ikke erstatte ekte kraftstasjoner – det viser vindkraft-kollapsen i Tyskland, som mainstream media er taus om.

Vindparker med enormt vedlikeholdsbehov settes heller ikke opp for å høste vind og produsere strøm. De settes opp for å høste statlige subsidier og produsere profitt for eierne.»

Det har vært flere lokale protestaksjoner, blant annet på Haramsøya og på Frøya. Frontene er steile mellom lokale krefter på den ene siden, og politiske myndigheter, byråkrater og utbyggingsinteresser på den andre siden.

Påfallende nok fungerer de store mediene i hovedsak som lydige PR-organer for «makten», og gjør seg dermed medskyldige i overkjøringen av lokalbefolkningen og den brutale raseringen av naturen. Er det virkelig slik pressen er ment å fungere?

Bergens Tidende har likevel (ved en glipp?) sluppet til et leserinnlegg som kritiserer nettopp pressens rolle i spillet.

Her skriver Wenche Hovlid Sortvik blant annet følgende:

«Det går ein fin balanse mellom ytringsfridom og maktstrukturane i eit samfunn, der dei to skal korrigere kvarandre. »

«Eg opplever at «makta» nyttar media som talsmenn for sine synspunkt. Nyleg skreiv Aftenposten at Noreg bør fortsette å bygge ut vindkraft. Ei av Noreg sine største aviser tydeleggjer etter mitt syn mangel på innsikt i kva som er saka sin eigentlege natur.

Eg undrer meg om vi må revurdere biletet av media som «den fjerde statsmakt»; som ein vakthund som passar på at demokratiet sine spelereglar vert følgt?»

I Frøya Nyheter uttrykker Dag Bremnes skuffelse over de store medienes svik mot natur og lokalbefolkning:

« Landskaper er endret for all fremtid og en vet det er gjort skader som aldri kan repareres.

Hvorfor stiller ingen journalister et eneste kritisk spørsmål, men bare fremstiller akkurat hva utbygger ønsker?»

En annen innsender i samme avis er enda krassere, og spør politikerne:

«Hvordan kunne dere la dette skje? Turbiner med en høyde på 180 meter fraktes inn på Frøya», skriver Eivind Salen, i Motvind Norge

Han fortsetter:

«Dette er historien om et land og en stat og en forvaltning, gått helt over styr.»

Han angriper også spesifikt en av aktørene bak raseringen av naturperlen Frøya, nemlig Trønderenergi:

«Frøya ofres. Overgriperne tar pengene. (…) direktørene og konserndirektørene i Trønderenergi får lov til å skinne i mediene.», raser Eivind Salen.

Det er neppe god reklame for selskapet Trønderenergi, som i denne og andre artikler fremstille som kynisk profitør og naturødelegger. Det er neppe hva man omtaler seg selv om i festtalene.

Så langt har ingen lokale aksjoner ført frem. Oppføringen av de omstridte mastene går sin gang, men protestene fortsetter å komme:

I Sunnmørsposten skriver Anne Ulla et oppgitt innlegg mot myndighetenes fremferd:

«Det burde vært forbudt for regjering og storting å ta ei så viktig beslutning uten selv å ha besøkt de aktuelle områdene og snakket med dem som er berørt. På Haramsøya har Tina Bru og Erna Solberg glimret med sitt fravær.»

«Et stort flertall av gitte konsesjoner er allerede på utenlandske hender, dette kan vi regne med bare vil øke med den politikken som nå føres. «

«De som blir skadelidende er Norge – og Norges innbyggere, natur, dyreliv og fugleliv.»

Hun presiserer hvilke skadevirkninger det er snakk om:

«Og imens må innbyggerne leve med støyplager som går ut over helsa, og være øyenvitner til fugledød og store miljøskader, om de da ikke har råd eller mulighet til å flytte fra øya.

Regjeringa, NVE og vindkraftselskapene er beleilig flere hundre kilometer unna ødeleggelsene.»

«Et stort flertall av gitte konsesjoner er allerede på utenlandske hender, dette kan vi regne med bare vil øke med den politikken som nå føres.

Anne Ulla mener dette handler om selve det norske demokratiet:

«Det som har skjedd på Haramsøya får meg til å stille spørsmål om hvem som egentlig bestemmer i Norge.

Er det regjering og storting, eller store utenlandske industrikonsern som får fritt fram av regjeringa til å gjøre som de vil? Vårt lokaldemokrati er en saga blott.»

(Sitatene i saken er noe forkortet av Document).

Det vi er vitne til, fremstår mer og mer som et ubegripelig dårlig politisk håndverk fra myndighetene. Det skapes sår som sent vil gro, både i naturen og i samfunnet. Man får inntrykk av en økende konflikt mellom arrogant, brutal sentralmakt og maktesløs lokalbefolkning. Det er aldri et godt signal om utviklingen av «rikets tilstand».

Minst like kritikkverdig er fraværet av granskende blikk fra de store mediene. De har tydeligvis sluttet å gjøre jobben sin.

Dette er en sak der mange bør tenke grundig over hva de faktisk er med på.

Kjøp Halvor Foslis bok her!