Kommentar

En demonstrant kaster en gjenstand mot en politimann under en BLM-demonstrasjon i Brussel, 7. juni. Foto: Yves Herman REUTERS /NTB

Det er forunderlige tider vi lever i, nærmest ubegripelige tider. Deler av BLM-bevegelsen (BlackLivesMatter) har slått over i en totalitær fase.

Et dårlig innpakket hat mot hvite, en ren konstateringen av hvitt privilegium uten behov for verken argumentering eller nyansering, enn si historisering, fremstår som et forstadium til å legitimere overgrep.

Antirasisme konverterer til en ny form for rasisme. Her kan man bruke hesteskoteori: ytterpunktene møtes og er samme ulla.

I og med at også etnisk hvite deltar i denne bevegelsen, snakker vi også om et selvhat.

Jeg tror ikke vi har sett den samme selvsagte og stemplende bruk av kollektiv skyld på svært lenge.

Hvite mennesker står også i fare for å essensialiseres som den iboende, onde rase.

Glemt er Martin Luther Kings berømte formulering fra 1963: «I have a dream that my four children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.»

Anekdotisk bevis brukes nådeløst som uttrykk for kausale hudfargesammenhenger. Individuelle hendelser forklares som strukturelle. Én uskikket politimann kan skandalisere en hel politistasjon, et helt politikorps. Enslige ulver med dype skader fra barndommen er visstnok bevis på omfattende høyreekstremisme i mange vestlige land, inkludert vårt eget.

Fedres eventuelle synder (men aldri deres strålende bedrifter, oppfinnelser, forsakelser) klistres til sønner, døtre og barnebarn, som i disse dager til og med skal ned på kne og be om unnskyldning. Vi har også lagt ut en video fra USA som viser flere som vasker føttene til to svarte personer.

De skal akseptere meningsløse slagord som White Silence Is Violence, som på diffus måte definerer deg som medskyldig uten at du får lov til å legge fram eget synspunkt eller spørre om hva dette gjelder. Det ligner på spørsmålet: Når sluttet du å slå din kone?

Hvis denne glidningen mot hat og kollektivt ansvar får utvikle seg, så er det fare for at man i mange land ender opp med selvrettferdige overgrep og vold mot hvite. Å sette ondskap på plass, er tross alt legitimt.

At dette kan komme som en boomerang tilbake, er selvsagt. En begynnelse, som vel alt er i gang, ikke minst i Danmark: Land som tidligere har tatt imot hundretusenvis av flyktninger og migranter fra Asia og Afrika og gitt dem nye muligheter, utdanning, velstand og trygghet, vil selvsagt få kalde føtter.

Antirasismen er kuppet og pervertert av monomane ideologer som har overbevist hvite mennesker om at de er reinkarnert ondskap. De som aksepterer kollektiv skyld og pisker seg selv, får syndsforlatelse, mens resten, kjetterne, ekskluderes fra flokken av anstendige.

Vestens eliter har lenge godtatt denne rasifiserte diskursen, og har vært med på ferden. Når hetsen mot hvite skrus ytterligere opp, er det for seint å snu. De er fanget i retorikken. De spreller i garnet. Erna Solberg må innrømme – heldigvis noe motvillig og med forbehold – at rasisme er et problem i norsk politi.

Å bruke profilering handler ikke om rasisme, men om effektiv bruk av offentlige midler til å håndheve lov og orden. Å høre til belastede grupper har alltid medført at man får uønsket oppmerksomhet; spør de som var langhårete og kom tilbake med danskebåten på 70-tallet.

Omdømme på gruppenivå er noe vi alle må leve med. Gruppers omdømme er ikke gitt en gang for alle, men endres også langsomt. Gruppens egne medlemmer må gjøre hovedjobben. Det er ingen snarveier. Det er ikke rasisme å frykte en gjeng med somaliske unggutter i sein kveldstime, det er sunn fornuft, det er instinkt – en form for urban knowledge.

Ro, orden, statens voldsmonopol og grunnleggende rettsprinsipper sables ned i vestlige metropoler. Det er å grise til George Floyds og alle andre voldsofres minne.

På hvilket tidspunkt glir den såkalte «antirasismen» over i himmelropende forakt for mennesker man ikke liker?

Å være hvit er ikke noe du gjør, det er noe du er født som. Å skamme seg over noe man ikke har kontroll over, er meningsløst og det er psykologisk usunt.

Urett er utvilsomt begått, mot mange. Nå er denne historiens elv av undertrykking, krig, konflikt, kjærlighet, mot og frigjøring redusert til et forenklet hat mot de hvites skyld i de svartes mistrøstige liv.

Ethvert personlig nederlag, enhver motstand, enhver jobb man ikke får, kan tolkes som urettferdig diskriminering.

Hva denne hvite skylden konkret består i, er det svært få grundige resonnementer om. Tall som finnes, peker ofte i motsatt retning. Det blir mumling om at det er litt mindre sjanse til å bli kalt inn på jobbintervju om du har et fremmedklingende navn i Norge. I stedet sirkulerer det sterke slagord, slagord som faktisk.no aldri vil ha nerver til å sjekke gehalten av. Å se kritisk på BLM-bevegelsen vil fort i seg selv bli kalt rasistisk. Hvem våger det?

Store deler av den politiske, mediale og økonomiske lederskap har kapitulert. De er nå underlagt dynamikken i den kollektive skyldkarusellen. Ferd-sjefen Johan H. Andresen har sammenlignet Antifa med Milorg.

Norge har til og med innført kritiske hvithetsstudier som universitetsfag.

En start for å rette ryggen, ikke i arroganse, men som frie, verdige og myndige borgere her i vårt demokratiske, anti-rasistiske land, vil være rett og slett å legge ned slike studier før de gjør større skade.

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!