Kultur

Ilja Jefimovitsj Repin (1844–1930)
Olje på lerret, 123,7 x 199,5 cm, Det nasjonale Pusjkin-muséet. St. Petersburg.

Den russiske titel А. С. Пушкин на экзамене в Царском Селе 8 января 1815 года  (A. S. Pusjkin na eksamenje v Tsarskom Selje 8 janvarja 1815 goda) – A.S. Pusjkin ved eksamen i Tsarskoje Selo den 8. januar 1815 (der han leste opp sine egne dikt).

På D-dagen den 6 juni (26. mai i den gamle stil) feires også den russiske nasjonalskalden Aleksandr Sergejevitsj Pusjkins (1799-1837) fødselsdag. I tillegg til å være en svært produktiv lyriker, og en av grunnleggerne av det moderne russiske skriftspråket, ble han også kjent som kvinnebedårer.

Allerede i studietiden skrev han endeløse dikt tilegnet de damene han hadde et godt øye til. Til Natasja, Til Masja, Til Henne, Til en ung enke og til og med Til den pene damen som tok snus, hvor han drømmer om å ende opp i jentas fingre og ta plassen til Den grønne giftige planten. Han skrev om sitt kjennskap til Eros, Amor og Cupido, om hvordan hans lidenskapelige hjerte ble fanget, hvordan han brant heftig i den lidenskapelige intensiteten og lenget etter De frydefulle gleder og nattlige omfavnelser, hver av disse strofene adressert til forskjellige damer. Siden det var i studietida skrev han også om brorskapet på lycéet (gymnasiet), om ære og lojalitet og om politiske diskusjoner.

Men selv i hans politiske strofer diktet han inn sammenligninger mellom ønsket om frihet og mer amorøse erfaringer:

Vi venter fortsatt i vonde dagdrømmer
Vår festival for hellig frihet
Mye på den måten som en ung elsker
Venter på et stevnemøte som er avtalt.

Da Pusjkin var 21 år, i 1820, ble han sendt i eksil for sine politiske dikt. Han ble smigret over å bli utvist en slik ære, og begynte å sammenligne seg med bannlyste poeter, Lord Byron f.eks. Heldigvis klarte han ved hjelp av sine støttespillere å unngå å bli sendt til fryseboksen i Sibir. Istedet ble han sendt sydover. Det geopolitiske bakteppet var at det som i dag er Moldova og Ukraina, den gange var de nyerobrede sørlige ytterkantene av det russiske imperiet. Som sønn av en russisk adelsmann var han garantert en karriere som tjenestemann i det tsaristiske statshierarkiet.

Derfor ble han først forvist (eller beordret, alt ettersom hvordan man ser det), til tjeneste i Guvernøren av Bessarabias (Moldovas)
administrasjon. Ved ankomst fikk han lungebetennelse slik at guvernøren sendte ham, sammen med general Rajevskij på rekonvalesens til Svartehavskysten. Her vandret han lange spaserturer i det mektige klippelandskapet hvor han fikk inspirasjon til sine Sydendikt; Fangen i Kaukasus, Bakhtsjisarais  fonténe og Sigøynerne. Her traff han også Maria Rajevskaja, general Rajevskijs datter. Noen filologer tror at hun ga inspirasjon til noen av skikkelsene i det som regnes som et Pusjkins Magnum Opus, vers-romanen Jevgenij Onjegin, grunnlaget for Pjotr Iljitsj Tsjajkovskijs opera (1879) med samme navn.

I 1822 ble guvernementene Novorossija (i dag den sørlige delen av Ukraina) og Bessarabia (Moldova) slått sammen. Pusjkin ble beordret til tjeneste hos den nye guvernøren, som het Vorontsov. Han var godt fornøyd med dette siden Odessa den gangen var kjent for sitt yrende sosietets- og teaterliv. Her ble han kjent med Jelizaveta Vorontsova, guvernørens kone. Her strides de lærde om han faktisk hadde et forhold til henne, eller om han bare sto i køen blant hennes tall-løse beundrere. Sikkert er det at han skrev dikt om henne og tegnet tegninger av henne i dagboka si. Det antas at han skildret en situasjon med Vorontsova i diktet Begjæret etter berømmelse:

I ren glede tenkte jeg aldri at andre dager kunne komme….den fryktfulle tiden for å skille lag.

Det ryktes at Vorontsova hadde en affære med oberst Rajevskij og at den samme obersten lagde en scene og baktalte Pusjkin i Vorontsovas ektemanns hus for å avlede oppmerksomheten bort fra denne mistanken. Man tror Rajevskij er inspirasjonen til diktet Demonen hvor
poeten beskriver ham slik:

Hans smil og hans fantastiske blikk,
Talene hans, disse så sviende,
Kald gift strømmet inn i min sjel.

Fra nå av begynte forholdet til hans overordnede å bli dårligere. Ikke bare fordi Pusjkin utviste mer interesse for skrivekunst enn for
administrativt arbeide, men også fordi tsarens hemmelige politi misbilliget hans antireligiøse skriverier. En tekst hvor han uttrykte
sin sympati for ateismen førte til at han fikk sparken, og ble sendt i indre eksil til familiens gods Mikhaijlovskoje i Pskov. Ved avskjeden ga Jelizaveta Aleksandr en ring til minne.

Senere, etter at Pusjkin ble berømt, forsatte de kontakten, også med Pusjkins kone, som var kjent for å være meget sjalu. I adelsdamen Jelizaveta Usjakovas dagbok skrev Aleksandr en Don Juan-liste over de damene han hadde vært forelsket i eller beundrer av – totalt over 30 navn, hvor han fremstilte seg som munk med en tekst adressert til Djevelen: Ikke frist meg unødig!

Fem Annaer finnes her, en av dem Anna Petrovna Kern (1800-1879) som var modell for et av Pusjkins mest berømte dikt. Her finner man også noe av Aleksandrs dikteriske begavelse; evnen til å sammenfatte hendelser over lange tidsperioder i noen enkle og korte men kraftfulle setninger. Bakteppet er at etter en kort romanse ved Annas gods (som lå like ved Aleksandrs) sommeren 1825, traff han henne tilfeldig igjen mange år etter, etter at hun var gift. Hun sa at hun elsket ham og alltid kom til å elske ham, men desverre – hun var gift, hun også. Dette ledet til noen av de mest berømte linjene:

Я помню чудное мгновенье:     Jeg minnes et fantastisk øyeblikk
Передо мной явилась ты,          Du viste deg foran meg
Как мимолетное виденье,         Som en flyktig visjon
Как гений чистой красоты.       Som et geni av ren skjønnhet.

Sommerflørten i 1825 var ikke seriøs, for Anna flørtet med andre også. For henne var det bare en lek. Men ved Pusjkinfamiliens gods møtte
poeten den første dama det er 100% sikkert at han hadde intim omgang med. Her fikk han en utenomekteskapelig sønn med den livegne Olga Kalasjnikova. Men denne gutten  døde dessverre svært tidlig.

Aleksandr Brjullov (1798–1877)

Portrett av Natalja Nikolajevna Pusjkina-Lanskaja, født Gontsjarova (1812-1863), c. 1831-32.
Vannfarger på papir, Det nasjonale Pusjkin-muséet, St. Petersburg.

I 1828 var Pusjkin blitt 29 år og fortsatt ungkar, noe som var meget uvanlig i de høyere snirkler på den tida. Det kan forklares med
hans lange perioder i eksil, men da han møtte den 16-årige Natalia Gontsjarova (1812-1863) var det kjærlighet ved første blikk. Det første frieriet ble kjølig mottatt av Natalias foreldre, ikke bare ved hennes unge alder, men óg for at Aleksandr nå hadde pådratt seg et visst rykte som notorisk skjørtejeger. Pusjkin reiste til Kaukasus, hvor det russiske imperiet hadde en erobringskrig på gang i denne tida.

I 1830 vendte han tilbake og fridde på nytt,og denne gangen fikk han ja. Han skrev spøkefullt til sine venner at dette er min hundreogtrettende kjærlighet. Men denne gangen var det utvilsomt alvor for med Natalia fikk han fire barn. Han sammenlignet henne med Madonna:

Gud har vist ditt ansikt
Til meg; her, min Madonna, du skal trone:
Det reneste eksempel på den reneste nåde.

Men familielivet ble forstyrret av Tsarens sensur. De mest radikale setningene i diktene ble sensurertbort, og ydmykende nok ble han
degradert til kammerjunker, den laveste graden i det russiske statshierarkiet. Han ble forhindret å skrive større prosaverker av
myndighetene, som nektet ham å forlate St. Petersburg. I tillegg solgte bøkene hans dårlig, og han slet med spillegjeld. Kona Natalja var den som trivdes i rampelyset, noe som ledde til ondsinnede rykter om at hun hadde et forhold til den franske offiseren Georges d’Anthès. Den meget sjalu Pusjkin utfordret den franske offiseren til en duell, noe som medførte Aleksandrs altfor tidlige bortgang, bare 38 år gammel. Regimet fryktet politiske opptøyer ved begravelsen hans. Derfor ble den flyttet fra Isakskatedralen til en mindre kirke nær dikterens bolig. Om natten ble Pusjkins legeme diskret ført videre til morens eiendom Mikhailovskoje, og han ble begravet ved Svjatogorskij-klosteret i Pskov.

Epilog: Skuddene som traff i bekkenet og den nedre delen av buken førte til en bukhinnebetennelse som det ikke var mulig å helbrede
med datidens medisin. Antibiotika fantes ikke. Det antas at med en rask behandling etter 1980-tallets legekunst ville sannsynligheten for Pusjkins overlevelse økt til 70%. Pusjkins etterfølger, den 17 år yngre Mikhail Jurjevitsj Lermontov (1814-1841) led samme skjebne ved duellering, en uskikk det tok lengre tid å få slutt på i Russland enn i Vesten.

Pusjkins dikt har inspirert flere komponister til storverk, foruten Tsjajkovskijs Jevgenij Onegin også Modest Mussorgskijs Boris Godunov. Blant Pusjkin-inspirerte russiske komponister finner vi også Sergej Rakhmaninov. Her synger Anna Netrebko hans Syng ikke mer, du skjønne, op. 4 nr. 4 (c.1890) – opprinnelig med klaverakkompagnement – ved en konsert på Den røde plass i Moskva, den 6. juni 1999, 200-årsdagen for Pusjkins fødsel. Dirigent er Valerij Gergijev. Videoen har både russisk og norsk tekst.

Les også

Les også