Sakset/Fra hofta

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Direktøren i Nasjonalbiblioteket, Aslak Sira Myhre, sønn av den kjente fagforeningsmann Eldar Myhre og oppvokst i oljefylket Rogaland, minner i en kommentar i Dagsavisen kulturfolket om at deres virksomhet i stor grad er avhengig av overskudd i norsk industri og en positiv handelsbalanse med utlandet.

Et produktivt Norge, med gunstige bytteforhold over mange år må vi legge til, er grunnlaget for at vi har unngått smertefull kutt i kultursektoren, fra finanskrisa til nå.

Sira Myhre har ved internasjonale konferanser erfart at mange land har skalert ned for eksempel støtten til bibliotekene:

I de seks åra jeg har vært med på slike møter, har andre lands nasjonalbibliotek måttet gjennomføre store kutt og til og med legge ned deler av virksomheten. Noen har fått redusert budsjettene sine med så mye som 25–40 % på ett år da den verste finanskrisa sto på. Ingen andre enn Norge har kunnet bygge og utvikle Nasjonalbibliotekets virkefelt og rolle på den måten vi har.

Forutsetningen for den store bredden i norsk kulturtilbud er at Norge går med overskudd.

Det er over 20 år siden sist vi gikk med underskudd. Når stater går med underskudd, over tid, må det dekkes inn. Kulturbudsjettene ligger da lagelig til for hugg. Norske kulturarbeidere – ei heller ansatte i det humanitær-politiske kompleks og i miljøorganisasjoner – må ikke tro at dette ikke kan ramme dem.

Selvbildet til kulturfolk er det ofte ingenting i veien med, men Sira Myhre advarer mot hybris og selvskryt:

Sjøl om mange både i kunst, litteratur og filmverden er blitt trent opp til å omtale det vi driver med som næring, er det små summer vi omsetter for. Og enda mindre bidrar vi til handelsbalansen. Faktisk viser talla for eksport og import av kulturprodukter store minustall i akkurat det regnskapet.

Den viktigste krisepakka til norsk kulturliv er – som Sira Myhre påpeker – den som går til det produktive Norge, til olje, leverandørindustri, kraftkrevende industri og fiskeriene.

Avslutningen av kommentaren er svært god voksenopplæring, særlig for kunst- og kulturmiljøet, men også noe klima-aktivister i og rundt MDG bør merke seg. Kanskje de lytter med velvilje til en som definitivt hører til norsk venstreside:

Vi har fortsatt så mye melk at vi ikke tror vi trenger ku. Eller vi tror oljefondet er kua, at det finnes et hav av penger der som har kommet ingensteds fra og at det store spørsmålet er hvor mye av de pengene vi skal bruke. Men oljefondet er ikke annet enn et supplement.

Oljeindustrien, i alle dens forgreininger bidrar langt mer til økonomien vår hvert eneste år enn det vi tilføres fra fondet.

Det er en skam at fagforeningsledere og næringslivsledere nærmest må tigge storting og regjering om å sette inn tiltak nå. Og det er en skam at krava om tiltak blir møtt med den sedvanlige olje-mot-miljø-diskusjonen. For eller imot olje, hvor alle ser ut til å synge den sangen de kan fra før.

Industri er ikke et sysselsettingstiltak for industriarbeidere. Vi trenger en industri som leverer produkter til verden som verden trenger. Og som gjør det på en måte det går an å tjene penger på. Penger til fellesskapet. Den norske leverandørindustrien er sammen med kraftkrevende industri og oppdrettsnæringa vår fremste kunnskapsindustri. Vi har kanskje ikke storbyer, internasjonalt anerkjente universiteter eller kulturinstitusjoner som er kjent i alle verdenshjørner.

Men vi har verdens reineste og mest innovative metallurgiske industri. Vi har bokstavelig talt funnet opp havbruket og vi har utvikla teknologi og byggverk i Nordsjøen som regnes som moderne underverk.

Ei god krisepakke til industrien er ikke ei pakke for å hjelpe folk og bedrifter over kneika. Det er ei krisepakke for at vi har noe å leve av de neste tiåra. Det er krisepakka til oss alle.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!