Tavle

Illustrasjonsfoto: NRK debatten, om vindkraft.

Vindkraftutbyggingen i Norge er ikke lønnsom, den reduserer verdien av vannkraften, den ødelegger kystnatur – og vi trenger ikke energien selv, vi har nok. På toppen av det hele eies de i stor grad av utlendinger, og profitten – på grunn av subsidiene – havner der eierne holder hus.

Det slår meg at en grunn til at mange politikere, medier, byråkrater og NGO-folk har gått inn for denne massive industrielle utbyggingen i ofte helt urørt natur, kan skyldes vårt inderlige ønske om å redde verden, gjerne også på vår egen bekostning.

Den norske skyldkulturen er en arv fra pietismen. Vi skal ikke ha det for godt. Vi skal slite. Vi skal tenke på andre først og fremst.

Det er mye godt i denne arven, men den kan misbrukes. Den kan bli en hersketeknikk: Sentrum pisker periferien. Eliten holder folk nede.

For å støtte «klimasaken», der fem millioner innbyggere skal gjøre alt for at «kloden ikke skal koke», har mange bøyd nakken.

En raus innvandringspolitikk bygger på mye av den samme mekanismen: Vi må dele godene. Ingen med røtter i landet har mer rett på Norge enn andre.

Sunn selvhevdelse og ønske om å beskytte kvaliteter ved eget nærmiljø, er gode forsvarsmekanismer som slumrer også i oss nordmenn. Det kan bli mye mer bråk rundt de framtidige utbyggingene. Det vi har sett så langt, på Haramsøya på Sunnmøre for eksempel, er trolig bare en begynnelse.

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!