Foto: Oslobiennalen

I 2013 søkte Kulturetaten i Oslo kommune etter et kuratorteam som kunne utvikle et format til en «Oslo Biennial of Public Art». To kuratorer ble engasjert, Eva Gonzalez-Sancho Bodero og Per Gunnar Eeg-Tverbakk, som sammen med Oslo Pilot brukte 6 år på å klekke ut et biennalekonsept som skulle strekke seg over en femårsperiode.

Åpningen av denne fem år lange kunstbiennalen i hovedstadens byrom, fordelt på flere offentlige steder i Oslo by, gikk av stabelen 25. mai i fjor uten at andre enn tilfeldig forbipasserende la merke til det, eller skjønte at de så et nyskapende kunstverk.

Grunnen til at denne usynlige Oslobiennalen nå er kommet i fokus, skyldes et uforklarlig millionunderskudd som nylig ble avdekket. Oslo kommune har vært generøs med bevilgningene, hele 42 millioner hittil, og både biennaleledelsen og kunstnerne lurer nå på hvor pengene er blitt av. Kunstnerne skylder på kommunepolitikerne og biennaleledelsen, mens hoved-kuratorene fraskriver seg alt økonomisk ansvar.

Det er tydelig at ingen har hatt styring med denne millionpengesekken, men både kunstnere og biennaleledelsen har trolig snyltet uhemmet på skattebetalernes penger, uten at Oslo by har blitt beriket med noe av høyverdig kunst.

Oslobiennalen har naturligvis ikke satset på noe estetisk tiltalende og publikumsvennlig. Den har lagt vekten på det mest tidsriktige og uforståelige, nemlig å vise «eksempler på temporære, eksperimentelle, konseptuelle og prosessbaserte kunstpraksiser». Den slags kunstpraksiser tar tid å utvikle og er meget ressurskrevende, spesielt hva angår klingende mynt. Går man i underskudd så vet jo både kunstnere og kuratorer at kommunekassa vil tre støttende til. Vi skal merke oss at Oslobiennalen ennå ikke har vist sitt fulle kreative potensiale, den har bare virket i ett år og vil uten tvil gjennomføre de neste fire frem til 2024.

Selv om kunstnerorganisasjoner og andre frittstående kunstnere protesterer mot dette sløseriet av offentlig midler, penger som kunne gått til 150 stipendier, vil nok Oslo kommune fortsette biennaleprosjektet. Det gir visstnok kommunen en internasjonal prestisje. For en del kunstnere er dette kommunepolitiske engasjementet høyst betenkelig, her ser de at prinsippet om armlengdes avstand blir pulverisert. Politikerne bør holde seg unna kunsten, den må være fri og skapende på egne premisser.

På den annen side hører vi stadig det venstreradikale kulturgnålet om at all kunst er politikk, og at kunstnerne har en legitim rett og frihet til å motsette seg ethvert politisk vedtak de ikke er enige i. For kunstnerne finnes det nemlig ingen armlengdes avstand, den gjelder bare for politikerne, som må stå skolerett når kunstnerorganisasjonene krever mer penger til sine medlemmer.

Oslobiennalens underskudd er et godt eksempel på hvordan grådige kunstnere og kuratorer kan loppe kommunekassen for millionbeløp, mens politikerne i sin kulturelle uforstand må holde seg på armlengdes avstand. Oslobiennalen kommer sikkert til å samle underskudd i mange år fremover.